Kokken Jørgen tar ferie

(Tidligere blogginnlegg fra diskusjon.no,  07/08/09)

Jeg har, for andre gang siden jeg begynte i arbeidslivet, tatt ferie.

Forrige gang var to år siden, da tok min lille frue og jeg turen til en hytte i nærheten av Lillesand (som er like utenfor Kristiansand). Familien til en kompis eier hytten, og der var vi i én uke. Første og siste dagen var det skyete, resten av uken høljet det ned (mens Bergen hadde hatt en av de mest solfylte ukene i manns minne, typisk). Langtidsvarselet ble derfor behørig sjekket da vi tok turen til Lillesand i år også, selv om den tidligere nevnte kompisen hadde garantert for strålende sol.

Vi tok tog i år, siden det var det billigste. La meg si det sånn, aldri igjen. Vi sparte 2.500kr, men turen tok ca. 12 timer hver vei, og vi måtte i tillegg sitte i samme kupé med noen av de mest irriterende menneskene man kan oppdrive. På vei ned havnet vi like i nærheten av en gutt på rundt 6-7 år, og det var veldig tydelig at moren ikke hadde fortalt om inne- og utestemmer. Det var mye skingrende snakking om edderkopper («Mamma, mamma! Er du redd for edderkopper!? Jeg er ikke redd for edderkopper! Er du redd for røde edderkopper? Er du redd for grønne edderkopper?» etc.), mat («Mamma, mamma!! Jeg er sulten, kan jeg få sjokolade?!!»), utsikten som fór forbi i en million kilometer i timen («Mamma, mamma! Se da, mamma!!!!») og mye annet som småtroll interesserer seg for. Dette holdt på i 4-5 timer, sånn rundt regnet. Jeg var opptatt med å spille Puzzle Quest på DSi-en min, og merket plutselig en øredøvende stillhet da de gikk av toget. Deretter landet vi i Hønefoss, byttet tog til Gulskogen (som tok en time) og i Gulskogen byttet vi til et lite, skranglete tog som tok oss til Drammen. Dette tok også en time, og vi klarte å havne på kupé med en eller annen bedriten emodott. Han var fra østlandet («HALLA, SCHJERRA?!» i mobilen), syk («SSNNRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRK, HOST HOST, GURGLE!!») og hørte på Linkin Park gjennom Koss-høretelefonene sine. Vi ønsket både ham og høretelefonene svineinfluensa og alt annet vondt i verden.

Da vi landet i Drammen, var det nesten to timers overgangstid, så vi gaflet i oss noe sørgelig mat fra Narvesen, en ostebaguett og sånne fancy trekant-sandwicher med egg og bacon. Innholdsfortegnelsen kunne røpe at det var hele 3.8% bacon i måltidet, så vi fikk jammen valuta for pengene. Uansett, vi tittet litt på utsikten fra togstasjonen, leste litt og hoppet på neste (og siste) tog. Kristiansand neste, wuhu!

Vi var da så ufattelig heldig at vi havnet midt i en klynge 16-17-årige sørlandsberter, og satt i vel fire timer blandt hjernedød snakking. I denne gjengen var ordet «liksom» tydeligvis det store, så, liksom, alle setninger måtte liksom inneholde et tosifret antall «liksom»-ord, liksom. Liksom. Min kjære hadde tatt med seg sov-i-ro og, vel, sov i ro gjennom hele turen. Jeg var ikke så heldig. De knitret med gigantiske XXL-godteposer og stappet trynene sine med baconpølser mens de snakket om slanking, liksom, fester, liksom, skole, liksom, gutter og mer liksom.

Den siste timen hørte jeg på at en noen-og-50-år gammel fyr prøvde.. et eller annet med en 15-åring like bak meg. Jeg er litt usikker på hva det egentlig var som skjedde, men det var iallefall en fryktelig pinlig affære. De hadde tydeligvis sete ved siden av hverandre, og hun satt i hans sete, og han skulle faktisk ha vindusplassen, så hun fikk se å komme seg over i det andre setet. Veldig gretten fyr. Så ble han plutselig helt smørblid og snakket som en foss, men innimellom komplimentene («Ja, altså, jeg må jo nesten si det før du går av toget, men du har veldig pene øyne» og lignende) var bedrevitende og direkte ufin. Han sang «Hotel California» på gebrokkent østlandsk norwenglish («Wekjooom tu de håutel kelifooornja, susj a lofly pleis, susj a lofly pleis«, med utestemme) og spurte om hun hadde hørt den før. «Nei, selvfølgelig har du ikke det! Du må nesten spørre din mor, hun vet det!«.

Han fortalte også i det vide og det brede om byer han hadde vært i, hvor mange meter de var over havet, hvor mange mil det var mellom x og y, om familien sin, at broren var en kardinal, at han hadde vært på sjøen som ungdom og masse annet som dagens 15-årige berter ikke bryr seg særlig om. Det hele var surrealistisk og pinlig, og faktisk litt merkelig.

Men, det samme kunne det være når vi landet i Kristiansand. Vi tok en buss til Lillesand, ble plukket opp med båt og tøffet avgårde til hytten.

Kort oppsummert ble det en finfin uke, sol med litt skyer de første dagene, regn én dag, og strålende sol de to siste. God mat og drikke manglet det ikke. Vi grillet et par dager, lørdagen gikk det med en absurd mengde kjøtt som ble til frokosten dagen etterpå. Fredagen tok vi turen til Lillesand sentrum og spiste på en av turistfellene der, en liten fiskehandel med tilhørende restaurant. Jeg tror jeg var den mest heldige med måltidet mitt, som bare var pillete reker. De andre bestilte skalldyrsalat og pastasalat med laks, hvor begge tallerkenene var druknet i balsamicosirup. Skalldyrsalaten inneholdt tvilsomme reker, dårlig rensede blåskjell (sand og byssus-tråd), og laksen var typisk overkokt og kald. Jeg slapp unna med skallrester på rekene mine, samt salatblad med jordrester og brunsorte støtflekker.

Det var egentlig veldig ok å være der. Våknet tidlig, satt ute i solen og putret med en bok og litt brus, laget frokost, mer putring i solen og lesing, god middag og noen øl, og gjenta dagen derpå.

Togturen tilbake til Bergen var ikke like ille som turen fra, men det var nok av irritasjonsmomenter. Ikke så mye unger, mest kvapsete fjortiser i joggebukser (med halve benet stappet oppi sokkene) som hostet, gurglet og snøftet i tide og utide. Halvannen times opphold i Drammen denne gangen også, hvor vi kom i snakk med en dame i 40-årene som hadde vært på matmessen i Stavanger, så vi snakket litt om mat og ferie og tatoveringer og sånt før toget hennes gikk. Et halvt minutt etterpå ble vi mumlet til av en gul inder med trillende svetteperler i pannen. Han mumlet og mumlet og lurte på om vi var «freaks fra Drammen» og mumlet litt mer. «Beklager, jeg hører ikke hva du sier», sa jeg, og så mumlet han litt høyere. «Du må snakke litt høyere», sier jeg. «Jeg tilbyr deg amfetamin», sier han. Vi takker pent nei og han lunter avgårde. Fra Drammen til Hønefoss tok vi buss, og så var det nattog tilbake til Bergen. Dempet belysning og slaurete folk som lå henslengt i setene sine og halvsov. Plutselig var vi hjemme i Bergen, og man benyttet seg flittig av både dusj og vannklosett. Jeg glemte kanskje å nevne det, hytten vi var på hadde utedo og ingen varmtvannsbereder.

De neste dagene var det ferie as usual. Gikk på trening på morgenene, jobbet meg gjennom første sesong av True blood og kom meg et stykke videre i Overlord II og Call of Juarez. På torsdagen, derimot, ble det plutselig andre boller. Da var det duket for:

Høydens Studietur til Sogn(tm).

Høyden er, som nevnt i forrige innlegg, min nye arbeidsplass. Alt er, også som nevnt, veldig økologisk og kortreist og fritt for disse utenlandske ingrediensene som kommer her og tar jobbene og damene våre. Vi tok derfor en svipptur til Sogn og besøkte et par av bedriftene som leverer råvarer til restauranten. Vi startet ved restauranten i Bergen sentrum, tok oss en bolle (og kaffe) i Voss og fór videre til vårt første mål, Trafokjøtt i Vikja. Bygget var en gammel transformatorstasjon som hadde blitt nedlagt og konvertert til et slakteri for de lokale gårdene, slik at de slapp å frakte dyrene en million kilometer til et av Gilde sine slakterier. Vi ble vist rundt i hele bygget, fra hvor dyrene ruslet inn i fred og fordragelighet, for så å bli avlivet med en bolt-pistol. Så var det et nytt rom, hvor de ble vinsjet opp, flådd og tømt for blod og innvoller. I det samme rommet ble større dyr delt i to av en snerten motorsag, og så gikk ferden inn på et kjølerom hvor de hang og ble møre og fine.

Deretter tittet vi litt på produksjonslokalet (hvor de skar skrottene i nøye tilmålte fillebiter og laget kjøttdeig av restene), røykerommet (hvor de røykte ting som spareribs) og tørkerom (hvor fint lite skjedde da vi var der). Helt til sist fikk vi servert et lite måltid mat, litt ymse spekemat de hadde laget på slakteriet, og lokal gammelost på kjeks med tyttebærsyltetøy og en nydelig økologisk rømme jeg ikke har sett i butikkene. Vi kjøpte et mandig stykke entrecôte på 3-4 kilo og kjørte avgårde til:

Ciderhuset i Balestrand, som er en avdeling av Balholm (disse små glassflaskene med ferskpresset bringebær- og eplejuice). Lokalet var vel det man kan kalle en gigantisk villa, hvor de hadde en restaurant i tillegg til ciderproduksjon. Kjøkkenet var veldig likt det vi har på Høyden, en god blanding av industrikjøkken og hjemmekoselig bestemor-kjøkken. Vi ruslet rundt i restauranten, urtehagen like utenfor, og fikk så en inngående forelesning om ciderproduksjon (med smaksprøver).

Deretter gikk turen videre til en venninne av Hanne (restauranteieren) i Solvorn, hvor vi skulle overnatte. Tomten var på omtrent to mål, og det aller meste var dyrket jord. Her ruslet vi mellom hvite, gule, oransje og lilla gulrøtter, erter, bringebær, kirsebær, salater og haugevis med forskjellige urter, samt et drivhus med agurker, squash og zucchini. En fantastisk snerten batteridreven grill ble fyrt opp, hvor grillspyd med entrecote ble lagt på og roterte av egen maskin. Vi plukket haugevis med nydelige grønnsaker rett fra jorden, hvorav noe ble wokket, noe ble smørdampet og noe gikk i en fiffig salat. Dette ble servert med grillspydene og bakte nypoteter, og for første gang i mitt liv har jeg tenkt at kjøttet var øverflødig. Det var godt kjøtt, for all del, men stjernene på tallerkenen var så definitivt grønnsakene. Til maten hadde vi med to kasser med forskjellige viner og øltyper, litt hjemmebrygget, men hovedsakelig fra små bryggerier. Når det nærmet seg natt, fyrte vi opp et lite bål, og der ble jeg overmett på nammelige grønnsaker, sjarmerende bedugget på sterk plommevin og forskjellige øltyper, og hadde det jevnt over veldig hyggelig.

Siden jeg hater blitz intenst, ble bildene litt mørke. Det nest siste bildet er av en «blå kongo», en potetsort. Veldig god.

Dagen derpå, etter en massiv frokost, gikk turen til «Eplet Bed & Apple», et vertshus med eplegård på tomten, med juiceproduksjon i kjelleren. Her laget de juice på den enkleste måten mulig, skvosje en haug med bær, pasteurisere saften og tappe den på beholdere. Veldig enkelt, og veldig nammelig. De hadde også lam som ruslet rundt blandt epletrærene, som vi fikk mate. Lammene, altså, ikke trærene.

Vi fortsatte til Underdal, hvor vi besøkte Underdal stølsysteri som leverer geitost til restauranten. Her ble vi først servert de forskjellige typene ost de laget, fersk, mellomlagret og moden geitost, samt brunost. Og en crumble-pai med tyttebær og en søt rømme-pudding. Så fikk vi en omvisning på ysteriet, med informasjon om de forskjellige prosessene og metodene som måtte til for å gjøre melk til ost.

Vi hoppet så i bilene og kjørte i 15-20 minutter til neste stopp, en nedlagt gård jeg dessverre ikke husker navnet på. Her hadde en venninne av Hanne tatt det på seg å restaurere en gammel gård (eller, fire mindre gårder) for å guide turister og ha skoleklasser på besøk. Vi ruslet rundt i de forskjellige husene og fikk høre historien til de fire familiene som hadde bodd der. Etter vel halvannen time fikk vi servert hele 11 typer lokal spekemat, potet- og broccolisalat, samt en gresk salat med fetaost fra Underdal som vi nettopp hadde besøkt. Ja, og lapper og kaffe. Allerede her er folk flest særdeles sprekkeferdige.

Turen går så videre til Ægir bryggeri i Flåm, vårt siste stopp. Flåm var tydeligvis et utrolig populært turistmål, det var bobiler og fulle campingplasser overalt. Bryggeriet ligger i en ølstue med restaurant, hvor man kan se inntil bryggeriet bak bardisken. Selve bryggeriet var utrolig lekkert, børstet stål og kobber over alt, og sirlig plasserte spotlighter gjorde det hele til et fantastisk skue. Her fikk vi et foredrag om ølbrygging, de forskjellige prosessene og hva de gjør for å gi ølene forskjellig smak. Veldig interessant, og eieren som viste oss rundt var tydelig entusiastisk og brant virkelig for det han holdt på med.

Helt til sist fikk vi servert en 6-retters meny med øltyper som skulle komplimentere de forskjellige rettene. En lys, syrlig ølsort skulle f.eks. drikkes med kreps, og en mørk og søt øl skulle gå med sjokoladekake. Tanken var veldig god, men det viste seg at det ikke fungerte så bra i praksis. De forskjellige øltypene var svært gode, men maten vi fikk servert var ikke helt i samme klasse. Vi som spiste er nok litt for godt vant, men maten var gjerne terningkast 3 og ølet var en sterk 5.

Selv om maten skuffet, så var det en veldig fin opplevelse. Bryggeriet har navnet fra norrøn mytologi, hvor Ægir laget nammelig øl til de andre gudene. Bygget er utrolig flott, og kan ses <a href=»http://www.flamsbrygga.no/en/?aid=9073984″>her</a&gt;. De har tilogmed en tolkning av Yggrasil plassert utenfor. Inni er det like gjennomført, med en sentral peis som folk kan sitte rundt, dempet belysning og mørkt tre med flotte utskjæringer.

Og så, sprekkeferdige av både mat og inntrykk, kjørte vi inn i solnedgangen og hjem til Bergen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s