Div. ymse.

Ikke så mye å fortelle om jobb nå, egentlig. Dagene går veldig greit, arbeidet har blitt mer rutinepreget og går mer automatisk, og det er jo strengt talt sånn det skal være. Vi har en høstmeny nå, så jeg har vært borti en del sopp (kongeøsterssopp, traktkantarell, piggsopp). Mye har blitt renset, tørket og vakuumert til senere bruk, og noe brukes som det er. Det har også gått en del lam, så jeg har fått god erfaring med å rense hinner og skrot fra indre/ytrefileter. Jeg har også fått brynet meg på partering av en halv hjort, noe som var stor stas. Veldig interessant å se hvor de forskjellige stykningsdelene faktisk sitter på et dyr, samt hvordan alt henger sammen.

Ellers har jeg fått et halvt års redusering i læretiden min, på grunn av tidligere utdanning. Da kan jeg med andre ord ta fagprøven våren 2012.

På trening går også ting veldig greit. Jeg har gjerne ikke nevnt det, men jeg trener altså på Nautilus i Sentralbadet. Dette er dessverre et rimelig treningsstudio med bånd knyttet til kommunen. Det er på ingen måte et se-og-bli-sett-senter som SATS (hvor damene pudrer nesene sine i en halvtime før de tredemøller seg i 0.5km/t og herrene løfter tungt utelukkende når damene rusler forbi). Her har folk ett buskete øyenbryn, cro-magnon panner, hårete rygger og gullkjeder, måne og/eller «høyt hårfeste». Enkelte burde rett og slett bare blitt værende hjemme, så lite heldig er de med utseendet.

Men, de blir ikke hjemme. De går på Nautilus for å grynte og snøfte og lage generelt ufine lyder. Jeg er fullt klar over at styrketrening stort sett ikke er forbeholdt den kulturelle og intellektuelle eliten, og at, joda, det kan komme en liten lyd når man anstrenger seg. Men, seriøst, hver eneste repetisjon? Hvert eneste gang noe løftes, så skal det poengteres og understrekes med et «GRRNNNAAAHHHHH!!», og bare for å forsikre seg om at alle vet at de er der, så slipper de siste repetisjon. Ikke en rolig og kontrollert nedsenking, neida, her skal 100 kilo metall slippes ned på de resterende vektblokkene med et saftig KLA-DANG! Jeg håper de drukner i en septiktank.

Men, joda, Nautilus har altså utvidet lokalene. Tidligere var det en barnehage i øverste etasje, de ble sparket ut og erstattet med haugevis av kondisjonsgreier for gravide og mannlige frisører. Det ble dermed mer plass i de vanlige lokalene, og de fikk endelig inn olympiastang og vektskiver. Selvfølgelig er alt stappet inn i et bittelite rom hvor hårete tyrkere og gryntemenn tar bicepscurls og benkpress, men jeg trener stort sett på morgenen, og da er det heldigvis få av dem.

Og, joda, treningen går greit. Har fin progresjon, men mistenker at jeg spiser for lite. Vektmessig har jeg lagt på stedet hvil, men kvaps/muskel-forholdet har forbedret seg, så det er jo ikke krise.

På spillfronten har jeg kommet meg gjennom et par fine ting.

WET

Kort oppsummert: Prince of Persia: Sands of time + Stranglehold + Quentin Tarantino = WET. Navnet er, vel, litt sløkket, og det hjelper lite at utviklerne prøver å ro seg bort allerede i introen. Det er altså «wetworks» navnet spiller på, ikke noe annet. Mhm, right.

Uansett, spillet er en lettbent affære. Man styrer en spretten dame, Rubi, som minner meg om Kat von D (L.A. Ink). Samme sveis, mye tatoveringer. Det er mye rattatat, kaboom og sverd i testikler. Ikke utelukkende, men stort sett i saktefilm. Musikken er latterlig bra, hovedsakelig psychobilly, og passer spillet som hånd i hanske. Jeg tror faktisk det er en av de mest vellykkede soundtrackene jeg har hørt til et spill.

Men, ja. Spillet låner så mye fra QT-filmer at det blir den greieste måten å beskrive det på; som en lang QT-film. Det går i svik og hevn, blod og quick-time events. «Trykk X for å ikke dø». Jeg syns demoen var ganske representativ for spillet, så om du er usikker på om det er noe for deg, prøv den. Spillet har vel 7-8/10 på Metacritic, så det er ikke for alle.

Brütal Legend

Da jeg først hørte om Brütal Legend og Jack Black, var jeg mildt sagt skeptisk. Jeg strøk meg over skjegget og mumlet med øynene litt smalere enn vanlig. Men, heldigvis ødela han ikke hele spillet med den enerverende personligheten sin. Jeg skal faktisk gå så langt og si at han gjorde en god jobb.

Siden jeg først er i gang med å sammenligne nye spill med eldre, kjente titler, kan jeg like godt gjøre det her også. Dette er barnet God of War og en anemisk utgave av GTA ville produsert på et nachspiel hvor musikken bestod utelukkende av metal-slagere fra åttitallet. Frontfigurene i Judas Priest, Mötorhead og Black Sabbath har alle sentrale roller i spillet, og landskapet man kjører rundt i er som tatt fra plateomslagene. Det går i drager og sverd, metallbeist, monumenter og dÿstre fjell.

Spillet i seg selv er sørgelig kort, med en hovedhistorie som varer i vel 7-8 timer. Etter hvert oppdrag i denne historien kan man stikke av og ta et par sideoppdrag. Disse begrenser seg til «sløy en del monstre», «knert en del monstre med artilleri» og «skyt en del monstre». For hvert oppdrag du klarer, får du «penger» som du kan kjøpe nye angrep for, dingsedangser til våpenene og bilen din og litt annet skrot. Du kan også redde dragestatuer med ballgag, se på severdigheter eller lære om historien til metallverdenen. Unødvendige distraksjoner fra hovedhistorien, egentlig, men den er til gjengjeld godt skrevet og gjennomført. Men, dessverre, ikke i nærheten av Psychonauts.

Risen

Tålelig bra rollespill fra folkene bak Gothic-serien (som jeg har, men aldri har begynt på). Så vidt jeg har forstått, er Gothic-spillene utilgivelige og level 1-griser/rotter/edderkopper gir deg bank en million ganger (minst) før du klarer å blokkere angrep. Spill for selvpinere, med andre ord. Risen er gjerne hakket vanskeligere enn mange andre rollespill på konsoll, men det er jo greit å ha noe å bryne seg på. Historien er som følger: du er en mann på en båt. Båten synker etter å ha blitt angrepet av en slem gud. Du og en puppedame overlever og blir vasket opp på en øy. Ganske likt starten på Age of Conan, for øvrig.

Videre følger knerting og karnøfling av alskens dyreliv, man velger side i en konflikt mellom to fraksjoner, samt diplomati og detektivarbeid i den nøytrale byen. Har så langt bare kommet til kapittel 2, men det jeg har sett er veldig bra. Dialogen er godt skrevet og fortalt, på høyde med KotOR 2. Det er mye spennende å se på øyen, mange huler, fangehull og andre klassiske rollespillomgivelser.

Borderlands

Mad Max møter Diablo 2: Lord of destruction. Enklere kan det ikke beskrives. Fire klasser, tank, soldat, sniper og luskedame. XP fra kills og oppdrag, nytt level når du har nok XP, talentpoeng når du går opp i level. En million billion våpen med tilfeldig generert statistikk med fargekodene fra WoW. Fiffig grafikkstil (type XIII). Særdeles underholdende som singleplayer, så jeg tør ikke tenke på hvor bra det er med tre andre.

Reklamer

5 responses

  1. Dragen

    Bruker du salt når du koker spaghetti? If so, hvor mye?

    november 4, 2009, kl. 13:45

    • jorgensorheim

      Bare en liten dæsj.

      Fant for øvrig blå kongo på Meny her om dagen, to kilo til 29kr.

      november 5, 2009, kl. 21:03

      • Dragen

        Har ikke Meny her på Lillehammer. 😦
        Er du som meg og kokkelerer etter smak og ikke oppskrift?

        november 7, 2009, kl. 15:18

      • jorgensorheim

        Det går mye i dæsjer og skvetter, ja. Bortsett fra med kaker og desserter, da fungerer det ikke alltid like bra med øyemål.

        november 7, 2009, kl. 16:53

  2. Dragen

    Har du lyst til å sende meg litt av den hjorten? Så fryktelig godt ut.

    november 9, 2009, kl. 07:36

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s