Episode 1: Knee deep in lutefisk

Siden sist har følgende skjedd:

Jeg har blitt eldre.

5. Desember fylte jeg 30 år, og gikk fra å være et umodent guttebarn til en vaskeekte mann av ypperste kaliber. Jeg kjente det i hele meg da klokken slo tolv, hvert eneste atom ble erstattet med et nytt, alvorlig og mer modent atom.

Barnebesøket ble behørig feiret med moussaka, øl og venner, og voksenbesøket hadde jeg på restauranten. Siden det er stengt på søndager, disponerte jeg lokalene og hadde 25 familiemedlemmer innom på middag. Jeg laget to av tingene vi har på selskapsmenyen, varmrøkt ytrefilet av reinsdyr med syltet traktkantarell, blåbær og kapers av ramsløk, samt langtidsstekt fjordfe (55 grader over 5 timer 30 minutter, deilig rosa hele veien gjennom), saltbakte rødbeter, persillerotkrem, smørsurret grønnkål, sjysaus med tyttebær og ovnsbakte mandelpoteter med løpstikke og oregano.

Av presanger fikk jeg det jeg ønsket meg mest av alt, en fin pengesum fra familien og en feiende flott kokkebok (ja, to k-er) fra folk på restauranten. Pengene har blitt behørig investert i vanntette pensko, vanntette joggesko (man bor i Bergen, tross alt), et Olympus E-3-kamera (også vanntett, tenke seg til) og et Sigma 105mm f2.8-objektiv.

Jeg har tidligere brukt et Olympus E-420-kamera (E-4×0-serien er kjent som verdens minste og letteste speilreflekskamera), så det å bytte over til et semiproff-kamera som E-3 var spesielt. Plutselig er alt dobbelt så tungt og mye større, men det er mange fine oppgraderinger. Innebygget bildestabilisering, ISO 3200 (som faktisk er brukbar) og en stor og komfortabel søker er store salgspunkt for mitt vedkommende.

Linsen har jeg ikke fått brukt noe særlig, mest fordi Posten har funnet det for godt å være late nå rundt juletidene. Den tok fire dager fra Hong Kong til Bergen, og fem dager på de 3-4 kilometerene det er mellom postterminalen og butikken jeg henter pakker i. Helt latterlig.

Julebordsesongen er godt i gang ferdig.

Dette blir min andre julebordsesong på et kjøkken, og det er fortsatt ikke noe å juble over. Det er en fettete affære, med absurde mengder kålrabi som skal skrelles og poteter som må skrubbes. Men, alt gikk veldig greit. Ellers er alt vel på jobb. Vi fikk inn en ny konveksjonsovn for litt siden, den erstattet en utslitt, bråkete varmluftsovn som ble holdt sammen av gaffatape og tyggis. Bortsett fra det er det ikke mye å melde, alt går som det skal.

Per i dag er restauranten stengt for oppussing, så jeg er utplassert på Baker Brun (på Gyldenpris) for å lære om boller og brød. Det er veldig interessant å se på folk som har jobbet med dette i flerfoldige tiår, det er veldig mange teknikker og snedigheter de gjerne tar for gitt, men jeg aldri har tenkt over. De har også en bråte spesialisert utstyr og andre dingsebomser som jeg håper vi kan få tak i og ha på jobb.

Selve brødbakingen var jeg ikke så begeistret for, det var ikke så mye å lære der. En gigantisk klump deig forsvinner i en maskin, maskinen kverner og herjer på og spytter ut en perfekt brødformet deigklump. Bakerne plasserer emnene på et brett, strør evt. over noen frø og setter dem til etterheving og steking. Da var det mer interessant å følge med på konditorene, det var litt mer håndtverk involvert der.

Jeg får fnatt av Tide.

Her hvor jeg bor, har vi en bussholdeplass hvor opptil 5 busser kjører forbi. Hver eneste hverdag, nesten til alle døgnets tider, kommer alle kjørende på rekke og rad med 20 minutters mellomrom. Én er smekkfull, resten er tilnærmet tomme. Ut fra sentrum er det litt bedre, men mye det samme. Man knørvler seg sammen i den største bussen på hovedholdeplassen, og når den har kjørt et stopp, suser to-tre tomme busser forbi. Og disse nye bussene de har kjøpt inn.. normal lengde, men plass til åtte sittende personer foran midtinngangen? Greit nok at man skal ha litt plass til å ha beina, men når man kan plassere en liten sigøynerfamilie mellom setene, er det noe galt som ikke er riktig.

I tillegg har Bergen by nylig hatt et smogdekke på som ville fått London til å blekne, etter sigende på grunn av kulde og manglende vindkast. For å få bukt med dette har kommunen bedt folk om å droppe bilkjøring og heller ta bussen. Tanken er fin, men når stakkars meg som bor 10 minutter unna sentrum og har de overnevnte 5 bussene med «12» minutter mellom avgangene til den hyppigst kjørte ruten, må vente i opptil 40 minutter i minus en million minusgrader, tør jeg ikke tenke på hvor latterlig forslaget må være for folk et stykke fra sentrumskjernen.

Jeg spiser mat.

Jeg fant en ny Fjordland her forleden, en dag jeg ikke gadd å snekre sammen noe fiffig til middag. Kylling-korma med paneer (ferskost), ris og cashewnøtter. Det stod «mild» på pakken, men dette var seriøst ny rekord innenfor mildhet. Det smakte absolutt ingenting. En bolle med ris og smakløs saus, et par triste biter med kylling (som antageligvis har vært trist hele livet) og noen ostebiter. Anbefales ikke.

Ellers har jeg utntyttet Deli deLuca sin iPhone-app til det fulle (gratis eller superbillige produkter for iPhone/iPod touch-brukere, type Litago til 5kr, gratis kaffe, gratis boller, gratis iskaffe, etc.). Ukens tilbud var gratis kaffe, kakao eller te, og jeg dristet meg til å prøve en kopp kakao. Jeg kunne kokt brune fargestifter i vann og fått mer sjokoladesmak. Anbefales ikke.

Jeg hører på musikk.

I det siste har jeg hørt en del på følgende:
Diverse tilfeldige Ugress-sanger fra alskens sideprosjekter (Spøkelseskladden, Nebular Spool, Ninja 9000). Deilige tilbakeblikk til Commodore 64-tiden. Sjekk for øvrig ut versjonen av tittellåten til Shagma.
16 Horsepower (versjonen av Leonard Cohen-klassikeren The partisan er vel verdt en lytt)
Taake. Foretrekker Doedeskvad, men de andre platene er ikke helt grusomme. Er veldig begeistret for hvor velskrevne og stemningsskapende tekstene er. Eksempelvis: «Hjertet tordner så kroppen rister / En sprukket holk i sjelens mudder / Sanheten om døden krever sin mann / Når kaldt gress møter varm hud / Det ville hjertets tragediehunger / Oppbrukt menneske i livets utkantstrøk». På den andre siden har man relativt banale greier som «Hun dreit på seg da jeg skjøv klingen / Gjennom puppen og inn i hjertet». Men, alt i alt, en god plate.

Ellers går det dessverre mye i radio på jobb, sånn inntil jeg får fikset en mp3-spiller med ny og snerten musikk. Av det som går på Topp 20-listen for tiden, er det et lite knippe sanger som går an å høre på, og «3» av Britney Spears er en av dem. Det sier vel kanskje sitt.

Etter snøen satt inn for fullt, har Portishead fått fast plass på iPhonen. Jeg har mye gode minner fra da «Dummy»-albumet kom ut, og det er noe eget med deilig, seig trip-hop og den stillheten snødekte omgivelser fører med seg. En veldig behagelig kombinasjon. Det har også blitt en del gammel black metal, type Finntroll, Isengard og denslags. Igjen, gode minner fra den gang da.

Jeg spiller spill.

De to siste store spillene har vært Dragon Age og Modern Warfare 2. Alle vet vel sånn ca. hva MW2 går ut på, knerting av guttebarn fra USA/England (komplett med skingrende pipestemmer som utbryter kraftsalver som «noob», «fag» og, vel, ikke så mye mer enn det), med xp, levels, perks, unlocks og andre ting som minner sterkt om belønningsystemet til World of Warcraft.

Dragon Age følger den trauste Bioware-malen, den vi har sett i Knights of the Old Republic, Jade Empire, Mass Effect (og antageligvis i Mass Effect 2). Helten og 1-3 valgfrie følgesvenner bor i et univers hvor et eller annet truer noens eksistens. Våre helter levler opp, får nye skills og phat lewtz og blir møtt med tonnevis av valg og avgjørelser som er i moralske gråsoner. Alt er nemlig ikke svart og hvitt i Bioware-spill, her er det gråsoner og konsekvenser og samfunnskritikk til den store gullmedalje. Et eksempel jeg kommer på umiddelbart er å gi penger til tiggere. I KotOR fikk du tyn fordi det var å holde de svake i samfunnet kunstig i live, med litt darwinisme spedd i. I DA blir den ene tiggeren til to, så til tre, så til en hel bøling etterhvert som som du gir dem penger. Av og til hadde det vært greit om tiggeren takket for pengen og gav meg posisjonen til en skummel hule med zombier og bugnende skattekister, og det var det.

Men, joda, jeg spilte gjennom DA og hadde det ganske artig, sånn jevnt over. Mye god dialog mellom karakterene, noe jeg har savnet i tidligere spill.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s