Vår/sommer 2010

Det litt generelle til å begynne med.

På jobb er det fortsatt nok å gjøre. Festspillene har akkurat begynt, og som én av 16 offisielle festspillrestauranter, blir det en merkbar økning i antall kunder. Spesielt på kveldstid er det mye folk som gjerne skal spise før en forestilling, og har halvannen time på seg. Til dem laget vi en ny meny, hovedsakelig med retter som er enkle og kjappe å tilberede, men selvfølgelig latterlig gode på smak. I 3-retteren har vi en salat med melkeposjert røketorsk, chips av tipiaceskinke og asparges, hovedretten er et helt avsindig godt stykke langtidsstekt svinenakke av Grøstadgris med gulrot- og eplepuré, smørsurret jordskokk og ramsløk, samt epleglasert rødløk. Desserten er ovnsbakt rabarbra med en søt ostekrem.

En ny grei oppføring vi har på menyen er «Dagens dessert. Varierer fra dag til dag etter råvaretilgang og kokkens humør.». Det er en utbredt greie blant mange kokker at desserter og kaker er vanskelig å jobbe med, og at de vier tiden sin på å få forretter og hovedretter best mulig. Jeg så det på min første læreplass, jeg ser det på min nåværende, og jeg ser det hele tiden på alle kokkeprogrammene. Om fire folk skal fordele forrett, hovedrett fisk, hovedrett kjøtt og dessert mellom seg, er det nesten alltid furting fra dessert-personen.

Uansett, jeg er iallefall veldig glad i å lage både desserter og kaker, så denne oppføringen er en prima mulighet for meg å prøve ut et par smakskombinasjoner og presentasjoner uten at det går ut over økonomi og tid. Det er selvfølgelig restriksjoner i og med at vi bare jobber med norske råvarer, men utfordringen der er egentlig bare å erstatte komponenter med noe tilsvarende. Nå om dagen har vi f.eks. fått inn en del spansk kjørvel, som kan sammenlignes med stjerneanis på smak.

Ellers er det bare en måned igjen til en måneds obligatorisk ferie. 🙂

Trening

Treningen går veldig fint. Jeg har fokusert mer på overkropp i det siste, ettersom kraftig fokus på knebøy har økt benklær-budsjettet mitt ganske betraktelig. Nå går det mye i militærpress, benk og markløft, lat pull down og skull crushers. Er også andre uken inne i en ny runde med PSMF (proteinsparende modifisert faste), en diett med få kalorier og karbohydrater for fettforbrenning og høyt proteininntak + lett styrketrening for å hindre muskelsvinn. Forrige gang gikk jeg ned 7 kilo på tre uker, og gikk opp 2 etterpå (ganske vanlig, grunnet væsketap). Per i dag er jeg 4 kilo minus, så jeg holder nok på en uke eller to til.

Maten jeg spiser er fryktelig lite spennende. Stort sett går det i et eller annet slags protein (produksjonsfisk fra jobb, kylling, kalkun, svin) og en typisk norsk salat (salat, tomat, agurk). Ellers går det mye i cottage cheese og skyr. Direkte sulten er jeg vanligvis ikke i løpet av dagen, men, som forrige gang, jeg har lite energi til overs. Når jeg er ferdig, blir det iallefall en mandig porsjon raspeballer på meg. Og pannekaker til dessert.

Spill

I det siste har jeg gjort kål på en del spill.

Battlefield: Bad Company 2 ble jeg endelig ferdig med etter en lengre pause. Helt ok spill, men sett bort fra karakterene du løper rundt med og «sprenge ned vegger»-greien, kunne det vært et hvilket som helst annet spill. Shooty McFPS 2: The sequel. Helt greit, men jeg forventet mer.

Alien vs. Predator. Jeg har gode minner fra det originale AvP-spillet fra 1999, hvor det å løpe rundt som soldat krevde hyppige underbukseskift og resulterte i ikke rent få lite mandige hyl. I denne nye utgaven var det meste feil. Omgivelser, atmosfære, musikk, våpen, NPC-er og aliens. Dørgende kjedelig, og når det ikke mangler alternativer, ble dette byttet inn i Mass Effect 2.

Mass Effect 2. Veldig bra. Jeg spilte originalen på Xbox, og importerte karakteren min, noe som resulterte i en del mer penger og en levelup så snart jeg begynte. Jeg har tidligere spilt (og skrevet om) en del Bioware-spill, om hvordan de følger den samme malen og du må ta store avgjørelser som har store konsekvenser, og alle avgjørelser har gråtoner, ingenting er sort/hvitt. Samme greien i ME2, men moral/etikk-gråtone-fokuset er heldigvis tonet litt ned. Du bygger en liten gruppe som skal ta knekken på noen skumlinger som truer menneskehetens eksistens. Denne gruppen består av mennesker og aliens om en annen, og alle har veldig spesielle personligheter. Det skal være sagt at det er enormt stort fokus på dialog og bygging av relasjoner mellom karakteren du spiller og resten av gruppen. Har spilt vel 30 timer så langt, og har kost meg. Anbefales, selv om det følger Bioware-malen slavisk.

Splinter cell: Conviction. Helt greit. Typisk Tom Clancy-historie med POTUS og sammensvergelser og dobbeltagenter. Ganske forenklet i forhold til tidligere SC-spill, og fiender er helt teite i hodene sine.

Eksempel:
Du, bak skurk #1: *lusk, lusk, snik*
Nakken til skurk #1: *Knekk*
Skurk #2: *patruljér, patruljér*
Skurk #2: (ser deg) Hei, du! Jeg så deg! I NEED BACKUP!! (i radioen)
Du: Oh noes! *løper avgårde i hui og hast og kaster deg bak et buskas*
Skurker: SUBJECT SPOTTED! TEN FOUR! YOU’RE GOING DOWN!
Skurkene leter halvhjertet etter deg.
Skurker: Nei, dette var sikkert bare innbilning. La oss fortsette patruljeringen vår som om ingenting har skjedd.
Skurker: *patruljerer over liket til skurk #1 som om ingenting har skjedd*

Men, den nye settingen er grei (alle kan knertes) og den nye omriss-dynamikken er veldig undeholdende. Om du lusker rundt og blir sett, etterlates et omriss av deg på stedet du sist ble sett. Titt opp fra utsiden av et vindu, bli sett og etterlat et omriss, hopp bort til og inn neste vindu og knert fyren som nå titter ut det første vinduet for å se hvor du ble av. Kort spill, tror jeg brukte 7-8 timer totalt.

Lost planet 2. Temmelig middelmådig. Veldig tydelig bygget for å spille online, og antageligvis artig med tre venner som går sammen om forskjellige mål. Men, singleplayerdelen er helt latterlig. Det er som å spille Unreal tournament med tre evneveike bots. De surrer rundt deg og gjør absolutt ingenting konstruktivt, og nå setter jeg ikke ting på spissen. Kanskje levelig om alle vennene dine har CP. Bortkastede penger.

Serier En ting jeg gjerne ikke har skrevet så mye om. Jeg ser mye på serier, veldig mye av «de vanlige» seriene som alle kjenner til (CSI, True blood, Medium, Mythbusters, Big bang theory, How I met your mother og denslags), samt kokkegreier som Top chef (masters), Hell’s kitchen, Kitchen nightmares, Masterchef og lignende. Men, her er et par litt mindre kjente serier har jeg sett på i det siste.

Breaking bad (3. sesong). Dramakomedie med sort, sort humor. Tematikken til Weeds møter atmosfæren til Se7en. En 50 år gammel kjemilærer utvikler lungekreft og begynner å koke crystal meth for å forsørge familien etter han har vandret heden. Sesong 1 handler i stor grad om oppstarten og de komplikasjonene som følger med (rivaliserende selgere, mistenksom kone, unngå politiet), og serien trenger ikke mange episoder for at den skal fenge. Kanonserie, noe av det beste jeg har sett siden Deadwood og Carnivalé.

Spartacus: Blood and sand. Action/drama. 300 + Gladiatoren + kommunale svømmebasseng med CGI-blod. Heltemodig fyr slår seg sammen med soldater fra romerriket for å knerte noen uflidde snusker som plager landsbyen hans. Ting går ikke som planlagt (selvfølgelig) og han knerter et lite knippe romersoldater, rømmer hjem, blir fakket og dømt til døden i en arena. Men, en serie på én episode hadde ikke fungert, så han overlever selvfølgelig, og moser fire gladiatorer underveis. Blodet skvetter til alle bauger og kanter, hoder og kroppsdeler flyr veggimellom og publikum er ville av begeistring. Han blir solgt som slave til en gladiator-treningsleir, og her skjer det saker og ting. Vennskap og uvennskap utvikles, folk trener og folk dør som fluer.

Det er også latterlige mengder puling og nakne folk i serien. Det ble et par hevde øynenbryn i begynnelsen, men etter tre-fire episoder var det helt normalt. Eierne av slavene har seg mens de diskuterer været, slavene har seg med prostituerte og andre slaver. Og, banning. Masse ufin banning. Blod, sex og banning.

Men, det tar seg opp. Serien er litt treig i begynnelsen, men et par episoder inn er den ganske så bra, og det tilspisser seg så til de grader på slutten. Anbefales.

Musikk. Ingen voldsomme krumspring på musikkfronten siden sist. Jeg kjøpte premium-medlemsskap på Spotify nylig, og har brukt «related artists»-funksjonen flittig. dZihan & Kamien tok meg til Kruder & Dorfmeister, som tok meg videre til Waldeck, som er en slags downtempo-elektronika-lounge-jazz-greie. Minner litt om Portishead i en 30-talls jazzklubb. Thievery corporation tok meg til Federico Aubele, som klimprer på akustisk gitar og synger om fine ting på spansk. Jeg antar iallefall det er fine ting. Behagelig er det iallefall.

Ellers har vi Shadow of the beat, sideprosjekt fra Gisle (Ugress), samt Jedi mind tricks (navnet hørtes interessant ut). Ikke det at jeg er så voldsom fan av rap på en generell basis, men JMT er faktisk ganske imponerende.

Sjekk for øvrig profilen min på Spotify her.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s