Masterchef, Hell’s kitchen og ymse annet

Jeg har skrevet litt om Masterchef Norge, TV3s blodfattige utgave av den australske spinoffen av det britiske originalkonseptet. Om du ikke har lest innleggene før, så kan Masterchef Norge oppsummeres med ett ord: flaut. Men, la oss ikke dvele ved dette. Kanskje de gjør det bedre i sesong to, kanskje ikke. Det er iallefall mye mer av spennende TV-programmer for de som interesserer seg for kokkelering og matlaging.

Her er noe av det jeg ser på for tiden:

Masterchef Australia (2 sesonger): Kanonbra. Har du sett Masterchef UK, så har MAU tatt elementer derfra, som f.eks. mystery box og jobbing i et profesjonellt kjøkken, samtidig som det er litt mer reality-preg over det hele. Istedenfor seks deltagere som i løpet av et program blir redusert til tre, så til én som går til en kvartfinale, er det her 48 personer som i løpet av kort tid blir redusert til 24. Disse 24 blir redusert til én finalist over en serie assorterte utfordringer, samtidig som man blir kjent med de forskjellige deltagerne og dommerne. Sesong 2 hadde 84 episoder, og jeg skulle egentlig ønske det var flere.

Grunnen er enkel: deltagerne er sinnsykt dyktige. For å være amatører som aldri før har jobbet i en restaurant er det helt utrolig hvor mye de kan om matlaging. I tillegg virker de som ganske ålreite folk, ikke slike merkelige personligheter som det vanligvis myldrer av i realityprogrammer. Programlederne/dommerne fremstår som svært sympatiske mennesker, og gir ærlig og konstruktiv tilbakemelding til det som blir presentert. Selv om jeg liker en furten Hellstrøm som snakker stygt om mongodeltagere, så er det faktisk ikke behov for sånt i dette programmet. Deltagerne er oppegående nok til selv se at de har gjort en dårlig jobb, og de pleier ikke å gjenta det særlig ofte.

Det er en såkalt «Masterclass» på slutten av hver uke, hvor dommerne ser tilbake på ukens oppgaver og kommer med sine løsninger, forslag til hvordan ting kunne vært bedre, eller de tar for seg en deltager som presenterte noe middelmådig og fikser på den retten.

Kort oppsummert er det et fantastisk program, og jeg har plukket opp utrolig mye smågreier gjennom de to sesongene. Ti tomler opp.

Hell’s kitchen US (7 sesonger): Fantastisk dårlig. Amerikansk reality på sitt verste. Jeg likte HK for en del år siden, da det var i England, men etter konseptet flyttet til statene, har det blitt dårligere og dårligere. Fokuset er mindre på mat og omtrent utelukkende på inkompetente kokker, Gordon Ramsay som blir rød i ansiktet og skriker til folk, og dramaet som oppstår mellom deltagerne. Denne syvende sesongen var nitrist, med en gjeng kjederøykende (alle røykte) «line cooks» som vagget rundt og baksnakket hverandre mens de serverte rå fisk, svidde kamskjell, smakløs risotto og rå beef wellington. Gordon ble følgelig oppgitt og er stygg i munnen.

I tillegg har man hele det vanlige amerikanske reality-opplegget, med hyppige reklamepauser og to minutters oppsummering av hva som skjedde før pausen, tre minutter med nye hendelser, reklamepause og ny oppsummering.

Et lite lyspunkt var når deltager Benjamin fikk gjennomgå av souschef Scott (som for øvrig er latterlig kul og burde ha sin egen spinoff-serie):

Masterchef US (1 påbegynt sesong): ligner vel mye på Masterchef Norge, både når det gjelder flyten i programmet og nivået på konkurrentene. Gordon Ramsay, Graham Elliot og en (for meg) ukjent restauranteier er dommere, og i løpet av to episoder plukker de ut 30 håpefulle deltagere fra totalt 100 påmeldte. Dette er amerikansk, så selvfølgelig er det grining og hulking og «I’m doing this for my dead grandmother/mother/father!», samt konstruerte «denne maten liker vi ikke, men om du lar TV-teamet følge deg hjem og filme deg mens du roter rundt i skap og snakker med din mor om genuine greier, så skal du få en ny sjanse»-scenarioer. Personligheter kommer foran matfaglig kompetanse, og det skinner så godt gjennom i den første konkurransen de får.

De 30 blir til 24 ved å fjerne de som kutter løk dårligst. De resterende 24 lager en rett basert på egg, og de 24 blir til 14. Så, greit, det blir en kort sesong, det er iallefall en god ting. De første episodene har så langt handlet mest om de uspiselige deltagerne og veldig, veldig lite om maten de lager. I de siste episodene har det vært litt mer fokus på mat, og heldigvis forsvinner en av de som irriterte meg mest i episode 6.

Top chef (7 sesonger): Top chef er fantastisk. Det er et kokkeprogram for kokker og genuint matinteresserte. Her er det jevnt over særdeles høyt nivå på alle deltagerne, kjøkkensjefer på fjonge og godt etablerte restauranter, kokker med michelinstjerner og en del annet. Det er også forfriskende lite fokus på det lille dramaet som oppstår mellom deltagerne, her handler alt om maten. Mange artige og svært varierte utfordringer folk skal gjennom. Et eksempel er «mise en place», hvor 4-5 ting skal klargjøres, og de to lagene finner hvilken deltager som er flinkest til de gitte oppgavene, som kan være å kutte en viss mengde løk fint, partere kylling, åpne østers og tilsvarende. En av de villeste var Hung fra sesong 3 og kyllingparteringen:

Great british menu (5 sesonger): kort oppsummert, flinkis-kokker i England skal lage et bankett-måltid til celebre gjester (prins Charles, dronningen og ymse annet). Måltidet skal representere England og vise frem det beste av råvarene landet har å by på. På mange måter veldig likt slik vi jobber i restauranten, så det er fryktelig interessant.

I denne siste sesongen går tre kokker fra forskjellige landsdeler opp mot hverandre, lager en forrett, en hovedrett fisk, hovedrett kjøtt og dessert. Hver rett blir prøvesmakt og vurdert av en finalist fra tidligere sesonger. De to kokkene som får høyest poengsum lager de samme rettene (med justeringer, om ønskelig) til et dommerpanel på tre, som så velger ut en vinner av de to.

Det eneste som er negativt, er at det alltid er en sommerbankett, og ettersom råvarene følger sesongen, blir det veldig mye av de samme grønnsakene og råvarene som går igjen. Men, det er flisespikkeri.

Sånn ellers kan jeg anbefale følgende programmer:
Heston’s feasts.
The supersizers eat …
Det meste med Gordon Ramsay i England (Kitchen nightmares UK, The F word, Hell’s kitchen), da ting var litt roligere og handlet først og fremst om maten.
Alt med Keith Floyd. Fantastisk mann.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s