Sommer 2k10

Siden sist:

Jobb
I slutten av Juni gjorde vi som i fjor, vasket ned hele kjøkkenet, pakket alt i clingfilm og tok en måneds ferie. Det passet egentlig utmerket godt, det har blitt en del lange dager de siste månedene. De andre jeg jobber med gjorde kål på restene av ølet og vinslanter, jeg drakk opp melken og spiste cottage cheese. 🙂

Ferie
Ferien var jevnt over helt grei. Planen var å ta en uke eller to i et eller annet Syden-land, men sånn ble det ikke. Første uken var jeg i Bergen, gikk på trening, spiste cottage cheese og spilte meg gjennom en haug spill som hadde samlet seg opp med tiden.

Uke to reiste jeg til Lillesand, som i fjor. Utenom Lars (hvis familie eier hytten), kom også Peter og Andreas, to barndomsvenner. I ungdomsskolealder pleide vi å stue oss sammen i kjellerstuer for å karnøfle hverandre i assorterte Doom-spill via nullmodemkabel og coax-nettverk. Good times.

Uansett, på sørlandet var jeg i en grei uke. Været var sånn ca. tålelig bra, mest overskyet, litt regn innimellom, men to strake dager med skyfri himmel og knallsol. Dagene ble stort sett benyttet til daffing på høyt plan, konsumering av god mat og drikke, titting på dårlige b-filmer og lett gaming på en medbrakt Xbox. Vi fikk også tid til å sette garn, og fikk en god haug med assortert småfisk. Det var, som i fjor, fortsatt utedo og ingen dusj, så det var en fryd å komme hjem til sivilisasjonen. På en måte. Det første som møtte meg da jeg gikk av flybussen ved bystasjonen, var en blødende narkis som syklet mens han skrek i mobiltelefonen sin. Samt øsende regn. Ah, Bergen.

Uke tre var jeg hjemme i Bergen og gjorde det samme som før. Trene, spise, sove, spille.

I midten av uke fire reiste jeg til Stavanger. Her var det duket for både Gladmat-festival og Stavanger tattoo convention samme helg, og når jeg aldri har vært i Stavanger og i tillegg hadde venner som ferierte der og kunne guide meg litt rundt, var en svipptur selvskrevent.

Gladmat var en gedigen nedtur. Jeg så for meg lokale produsenter som gav smaksprøver av røkte otersnute-pølser og andre delikatesser, men her var det følgende: en u-formet kai fylt med 1) opptil flerfoldige øltelt, 2) pølseboder og kebabsjapper, 3) mini-utgaver av en restaurant som lå 10 meter unna, 4) diverse promo-telt (Tine, mattilsynet, en avis), og 5) jævla mange fulle og ekle par i 50-årene.

Siden jeg får makk av svære folkemengder med stressete og fulle folk, holdt jeg meg på tatoveringsmessen. Den var som alle andre messer, ganske døll. Det er gjerne på grunn av at jeg har jobbet i bransjen i en del år, for sivile kan det gjerne være grusomt spennende. For min del tok jeg meg en liten runde i de to etasjene, så om det var noen kjentfolk, snakket med kjentfolk, tittet på arbeidet som ble gjort, konstanterte at, joda, Isobel Varley («most tattooed senior citizen») faktisk var på denne messen også, og, joda, hun hadde puppene på vift denne gangen også. Hadde med meg kameraet (E-3 + Sigma 105mm 2.8), så jeg underholdte meg selv med å jobbe litt med portretter. Litt bedre lys hadde vært bra, men det er et gjennomgående tema.

Messen gikk over to dager, fredag og lørdag. Fredagen var det et helt greit opplegg fra arrangørene. Lørdag var det ekstremt lite som skjedde, i tillegg til at alle barnefamiliene og Hell’s Angels-trynene tok over lokalet.

Ellers skal det være sagt at jeg likte Stavanger som by. Nesten like sjarmerende som Bergen, gågater med masse forskjellige butikker over alt, og en helt annen matkultur enn hva jeg har sett andre steder. Masse spennende råvarer i butikkene, og flust med restauranter.

Helgen etter dette giftet min fetter seg i Skien, så da ble det en biltur tur/retur med to netter på hotell i downtown Skien. Semitrivelig by, men jøje meg så dødt det var. Masse butikker med opphørssalg/til leie-plakater i vinduene, og nesten ingen folk i gatene.

Jobb igjen

2. August var det tilbake på jobb, med nye råvarer og ny meny. Fokusproduktene denne måneden er skatevinger, makrell og kje (et par måneder gammel geit). Ellers har vi fått inn svære mengder hagebær, type rips, stikkelsbær, solbær, samt plommer, kirsebær og moreller.

Har utelukkende jobbet tidligvakter siden vi åpnet, noe som egentlig passer meg helt greit. Opp kl. 07.00, på jobb en time senere, bake ut brød og preppe til lunsjen, lage lunsj og ferdig 15.30. Og så bærer det avgårde til ..

Trening

hvor også alt går vel, med et par hederlige unntak. Etter litt mas har Nautilus endelig kjøpt inn en ekstra olympiastang, slik at det går an å ta knebøy/markløft uten å vente på at den evinnelige strømmen med benkpress/bicepscurl-med-olympiastang-gjengen skal bli ferdig. Selvfølgelig ble den gamle stangen ødelagt et par uker etterpå, så nå har vi fortsatt bare en stang. Jaja, den gamle kommer vel tilbake på sikt.

Kommer stort sett på trening rundt 16.00 nå om dagen, og det virker som om det er et fint tidspunkt. En time eller to senere er rommet smekkfullt av wollahfolk og gryntemenn, og da er det umulig å få gjort noe som helst. Vi har for øvrig fått besøk av en oppgradert «gryntemann», en «bjeffemann». Hvor en gryntemann løfter hakket mer enn han burde og grynter/sukker/stønner, tar bjeffemannen det hakket videre og lager små bjeff. Etter endt sett går han også fort rundt i rommet med armene ut til siden, er veldig alfa og puster tungt på alt og alle. Morsomt, men ganske distraherende.

Ellers har jeg jevn og grei økning i det meste. Knebøy, markløft og benkpress/skråbenk hver trening, samt kosthold etter leangains/periodisk faste-prinsippet gir ganske greie resultater. Tenker jeg tar en ny runde med PSMF en gang før jul, har lyst til å få bort det siste kvapset etter hvert.

Spill

Spill. Hvor skal man begynne? I ingen spesiell rekkefølge:

Prince of Persia: The forgotten sands.

Jeg var en stor fan av PoP: Sands of time, hvor omgivelsene var utfordringen. Warrior within og Two thrones likte jeg ikke noe særlig, det ble for mye God of War for min smak. Heller ikke 2008-utgaven av PoP var særlig imponerende, rent bortsett fra at det så pent ut.

Men, The forgotten sands tar i bruk den originale oppskriften, hvor man hopper fra avsats til avsats en million meter over bakken, sirkelsagblad tyter ut fra vegger og svingende bjelker dulter deg ned i fallgroper fylt med pigger og døde lik. Som i SoT kan du spole tilbake tiden om du faller utfor et høyt sted eller får juling av zombieskjeletter, men de har også introdusert en ny og spitzy mekanikk hvor man kan fryse vann. Et frossent fossefall fungerer som en hvilken som helst annen vegg, og vann som renner fra et rør kan klatres på som alle andre søyler.

Det introduseres rolig, men mot slutten er det sinnsykt mye som skjer samtidig. Et eksempel er seks fossefall som du må komme deg gjennom. Først hopper du gjennom #1, fryser vannet, treffer #2 og hopper tilbake mot motsatt side av #1, hopper mot #3 og avfryser slik at du hopper gjennom #2, fryser når du er gjennom, treffer #3 og spretter tilbake mot #2, hopper av #2 og avfryser slik at du hopper gjennom #3.

Kanskje litt knotete å forklare, så her er en youtube-video som viser litt.

Kort oppsummert, veldig gøy. Akkurat passe utfordrende.

Alpha protocol

Hadde egentlig ingen forventninger til dette, rent bortsett fra at jeg hadde lest en artikkel om det for et par år siden. Uansett, dette er et spion-rollespill satt i nåtiden. Man begynner ved å velge en «klasse», eller en type spion. Dette vil i bunn og grunn bare gi deg en del poeng i forskjellige egenskaper, som hvor flink du er med håndtering av forskjellige typer våpen + kampsport, samt dingsebomser, lusking, hacking, og litt ymse annet. Jeg valgte å lage en luskespion med fokus på pistol (med lyddemper, selvfølgelig).

Etter en liten tutorial blir du sendt til midtøsten på ditt første oppdrag. Det som er bra med spillet, er at det er forholdsvis åpent mtp hvordan du vil løse oppdragene. Det virker inspirert av Deus Ex på mange måter. Du kan fint luske deg forbi mange problemer. Du kan også snike deg opp bak folk og knekke nakker, skyte dem fra lang avstand med rifle eller bare jule dem opp. Etter hvert som du går opp i level, får du poeng som kan brukes til å oppgradere egenskapene dine. Jeg valgte, som sagt, lusking og pistoler, og fikk etter hvert åpnet opp «evasion» (blir usynlig i et par sekunder etter å ha blitt sett av en skurk), «silent running» (kan løpe lydløst i en liten periode), «shadow operative» (helt usynlig i x antall sekunder), i tillegg til å bli vanskeligere å se. Under pistoler var det mest økt skade og nøyaktighet, samt «chain shot» (fryser tiden og lar deg plassere opp til 6 skudd.. enten på 6 forskjellige folk, eller alle på én).

Ellers kan du kjøpe nye våpen, oppgraderinger til våpen, rustning, oppgradering til rustning, diverse dingser og duppeditter, samt intel/tjenester til de forskjellige oppdragene du blir sendt på (kart med viktige datamaskiner/safer, redusere antall fiender, info om plottfigurer).

I løpet av, og mellom oppdragene snakker du med forskjellige karakterer, og hvordan du styrer samtalen eller reagerer påvirker historien ganske kraftig. Snakker du med en av plottfigurene du har en mappe på, og mappen nevner at han verdsetter profesjonalitet, kan du bli likt eller mislikt alt etter hvordan du snakker. Holder du samtalen på et profesjonellt nivå blir du likt, spøker du mye eller fremstår som eplekjekk, blir du mislikt. Fordelene med å bli likt er f.eks. reduserte priser på våpen, eller hjelp under et senere oppdrag.

Spillet er langt fra perfekt, fiendene er f.eks. helt hjernedøde til tider. Veldig greit for meg at en patruljerende vakt tilbringer et halvt minutt med å stirre på en vegg, men det ødelegger atmosfæren totalt.

Men, jeg spilte gjennom det, og det var absolutt underholdende. 7/10, sånn ca.

Uncharted 2

Uncharted 2 fikset på alt som irriterte meg over originalen. Godt og langt spill, en historie som tatt rett ut fra Indiana Jones, bra stemmeskuespill og god kjemi mellom karakterene. Litt enkle puzzles, men jevnt over kanonbra.

Ratchet & Clank: A crack in time

Mye av det samme som tidligere spill, men det er ikke kritisk ment. Hopp og sprett og store våpen, samt noen knakende, nei, gnistrende gode puzzles i Clank-delen. Her må man lage innspillinger av Clank som gjør ting, så spille dem av. La oss si at det er én knapp i et rom, denne knappen åpner en dør som du må gjennom, men lukker den når man går av knappen. Det er to innspillings-plattformer. Man står da på plattform #1, begynner innspillingen og går over på knappen, står der i ti sekunder, og ender så avspillingen. Så går man på plattform #2, starter en ny innspilling (og begynner avspilling av #1). Da ser man en kopi av seg selv som går fra plattform #1 til knappen, og døren åpner seg. Man kan så gå gjennom døren. Dette er selvfølgelig det enkleste man kan gjøre. De siste nøttene er helt hårreisende knotete, med fire innspillingsplattformer. Enkelte ganger må man spille inn noe på plattform #1, gå gjennom #2, #3 og #4, og så gå tilbake og lage en ny innspilling på #1, hvor man hopper opp trapper eller går gjennom dører som de andre innspillingene har åpnet.

Som vanlig, youtube har en video som viser dette bedre enn jeg kan forklare det:

Darksiders

Zelda møter God of War møter Metroid. Fant det på play.com til rundt hundrelappen, og det var absolutt verdt pengene. Første timen er skikkelig dårlig, men etter det tar spillet seg voldsomt opp. Man styrer en blåkopi av Arthas fra Warcraft-serien. Engler og demoner har røket i tottene på hverandre, ødelagt verden og karnøflet det som er av mennesker. Det er opp til deg, kjære leser, å rydde opp i alt som har gått galt. Det vil, i dette spillet, innebære å mose engler, demoner og zombifiserte mennesker, samt et lite knippe underholdende bosser. For å gjøre dette, knasker du dem i hodet med en håndfull oppgraderbare våpen (God of War). For å komme deg fra A til Å er det masse halvsnedige puzzles som må løses, gjerne med en boomerang (Zelda).

Red dead redemption / Grand theft horse

GTA i western-setting. Det er egentlig ikke så mye mer å si. Bilene er blitt til hester, det er mindre bygninger å kræsje i, og spankulerende forbipasserende er byttet ut med kaniner, armadilloer og annet krimskrams. Du har ingen radio på hesten din, sørgelig nok.

GTH følger GTA-malen ganske slavisk. Gå til forskjellige folk for å få oppdrag, løs oppdraget og få en pengesum, samt muligheten til et nytt oppdrag, eller åpne opp flere oppdragsgivere. Du kan kaste bort tiden din på minispill som poker og hestesko-kast, myrde kaniner, temme hester og helt sikkert en del andre ting jeg ikke har giddet å sette meg inn i. Høy kvalitet på stemmeskuespillet, og god historiefortelling jevnt over, men det mangler det lille ekstra som GTA: Vice city og San Andreas hadde.

Kane & Lynch 2: Dog days

5 timer lang Gears of War-klone i en litt mer realistisk setting. Du løper rundt, hopper bak dekning, dukker frem og skyter på kinesiske skurker/politi/militærstyrker med et stadig kraftigere arsenal av skytepanger, og vips, så er det over. Innimellom er det et par mellomsekvenser som forteller en vag historie om en kjæreste og en siste jobb og noe styr, men stort sett går tiden med på å plaffe ned det som går foran deg.

Kameraføringen er type Cloverville (minus pusting og pesing og «oh my god oh my god oh my god» med ti sekunders mellomrom), så folk som blir lett sjøsyk bør kanskje prøve demoen først. Jeg har en standhaftig mage, så jeg klarte meg gjennom uten så mye som et gulp.

Starcraft 2

Starcraft 1 med fiffig grafikk, nye oppdrag og litt oppgradert spillmekanikk. Én tredjedel av Starcraft 1, altså. Dette er bare terran-kampanjen, som er greit nok om zerg- og protoss-kampanjene kommer som expansionpacks til expansionpack-pris.

Uansett, de fleste vet hva det handler om. Jeg var litt misfornøyd med mange av oppdragene, spesielt de som hadde en eller annen form for tidspress. Det være seg flammevegg som du hele tiden må flytte deg (inkludert hele basen din) fra, fiender som sender mongokraftige enheter ut på patrulje før du får orden på økonomien, samt ting som tog som må ødelegges og fiender som aktiverer ting de ikke har lov til å aktivere. Jeg liker å ta det litt piano og bygge meg et fint forsvar før jeg snoker på det som er i umiddelbar nærhet.

Menmen, jeg spilte da gjennom det, og det var verdt pengene. I multiplayer fikk jeg grisebank ganske øyeblikkelig, så det frister ikke til gjentagelse. Jeg skjønner greien, men gidder ikke å bruke en evighet på å lese om hvilke taktikker som må brukes når motstanderen kjører en 6-pool eller roachling-rush.

Musikk

Mye nytt og litt gammelt i den senere tiden. Av det nye har jeg funnet Tarantella (minner om Calexico), Natalia Clavier (argentinsk syngedame, veldig behagelig), Niyaz (litt i samme stil som Vas/Azam Ali), nytt Gotan Project-album, samt Immortal technique og Snowgoons (i samme stil som Jedi mind tricks). Ugress har jo også et nytt album ute, det skal også være sagt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s