Calexico, Jacobs og litt annet

De som kjenner meg, vet at Calexico er et av mine absolutte favorittband. Vi kan vel bare gjøre det enkelt (siden februar 2006, av ca. 173.500 avspilte sanger):

Da var det overstått. Jeg liker Calexico. I sommerferien fant jeg ut at de skulle innom Bergen og spille på Kvarteret den 15. september. Selvfølgelig gikk jeg korteste vei mot Apollon og kjøpte to billetter, gjemte dem bort og gledet meg som en unge på julaften i mellomtiden.

I går var det den 15. september. Det skulle bli en fin dag. Tidligvakt på jobb, en tur på trening, middag på Jacobs og så konsert. Jobben gikk helt greit, drittvær resulterer i få kunder. Treningen gikk også fint, rent bortsett fra et par irriterende tryner som ikke takler at olympiastangen er opptatt og de ikke kan ta benkpress. Det vanlige, med andre ord.

Så gikk turen til Jacobs bar & kjøkken. Det er en restaurant som på mange måter har likhetstrekk med Hanne på Høyden hvor jeg jobber. Mye fokus på bacon, kortreist mat, bacon, småskalaprodusenter, bacon og bruk av krimskrams man finner i skogen (ramsløk, hanefot og denslags). Samt bacon. For de som er kjent med betegnelsen «gastropub», er det en veldig grei beskrivelse.

Min bedre halvdel og jeg gikk der for å spise ganske regelmessig, men det har blitt vel et år siden sist. Da fikk vi servert et confitert andelår som var ulidelig seigt og absolutt ikke godkjent. Confitering innebærer å trekke seige stykningsdeler i fett til bindevevet er løst opp. Kjøttet skal mer eller mindre falle fra beinet om du ser litt strengt på det. Uansett, vi prøvde på nytt i går.

Vi fikk presentert dagens tre-retter som blåskjell, risotto med lysing, samt bærsalat med vaniljekrem til snaue 400kr. Absolutt ingenting å si på prisen. Men, blåskjell har vi hatt mye på menyen vår, så de utgikk med høye kneløft. Det var andre ting som fristet mer på menyen, så vi gikk for følgende:

Forrett: oksehale-, svineknoke- og andelever-terrin x2
Hovedrett: kalvebrissel til meg, røkt svinekam til min kjære
Dessert: syltede moreller til meg, bærsalat til min kjære

Det gikk ikke særlig lenge fra vi bestilte til vi hadde forretten. Et mandig stykke terrin, et stykke ristet brød og en krydret bærkompott (veldig lik engelsk «mincemeat» på smak). Sinnsykt godt. Terrinen var direkte vakker å se på, kompakt og fin, og holdt formen selv når vi skar gjennom den. Eneste minuset var at porsjonen faktisk var hakket for stor som forrett, men det er egentlig ikke noe å klage på. Jeg jafset i meg alt og litt til.

Så ventet vi litt til, og fikk hovedretten. På menyen var retten min presentert som «kalvebrissel, selleri og fenikkel», og det var mer eller mindre det jeg fikk. En liten håndfull ternet og sautert sellerirot, pittelitt fenikkel-stengel, haugevis av brissel og en sitronbåt. Det var første gang jeg smakte brissel, og det gav absolutt mersmak. Men, selvfølgelig litt kritikk. For mye fett på tallerkenen, hakket for salt for min smak (og jeg liker salt), og for endimensjonalt smaksmessig. Etter tredje munnfull med litt av de tre komponentene hadde jeg likt å ha et eller annet garnityr å hvile smaksløkene på, gjerne noe syrlig.

Min bedre halvdel hadde røkt svinekam, og den ble servert med noen broccolituster og varm, syltet rødløk. God på smak, men igjen, jeg savnet et ekstra garnityr.

Så var det kveldens høydepunkt for min del, dessert. Jeg digger desserter, og har vært godt fornøyd med det som har blitt servert på Jacobs tidligere. Det vi fikk i går, var derimot ikke så mye å skrive hjem om.

«Bærsalaten» var noen bringebær og blåbær (flotte og gode bær, det skal være sagt), en satt vaniljekrem, noen honningflarn og en bringebærsaus. Helt kurante greier, bortsett fra at sausen var så syrlig at den overkjørte alt annet. Krempuddingen smakte lite i utgangspunktet, og var det litt saus på skjeen samtidig, smakte det bare syrlig bringebær.

De syltete morellene ble servert sammen med en morell-kremis, tilsøtet cottage cheese-mos, samt noen havreflarn (ikke søte). Morellene var greie på smak. Kremisen, som vaniljekremen, smakte nesten ingenting. Cottage cheesen var antageligvis kjørt i foodprocessor, og hadde en lite heldig kornete tekstur. Havreflarnene var interessante, men det var mest fordi de var laget med et eller annet krydder vi ikke klarte å identifisere. Vi fikk vite at det var krondill til slutt.

Så, ja. Knallgod forrett, men resten var midt på treet.

Turen gikk så videre til Kvarteret, og umiddelbart ved ankomst følte vi oss som noen gamle fossiler. Det myldret av purunge studenter, de fleste særdeles lite sjarmerende bedugget. Mye smårips som veltet rundt i høye hæler, ikke ulikt en nyfødt ponni på en islagt sølepytt. Vi fikk stempel og gikk inn i konsertlokalet, og følelsen av å være gammel ble snudd totalt på hodet. Jeg hadde sett for meg at den jevne Calexico-fan var litt som meg, en barsk herre mellom 25 og 35 år, men det var tydeligvis helt riv ruskende feil. Gode to tredjedeler av publikumet hadde nok rundet et halvt århundre, og spradet rundt i cordfløyel-jakker med skinnlapper på albuene, stusselige mengder hår på hodet og en anseelig samling rynker i trynet. Om rullator hadde vært tillatt i lokalet, hadde det nok vært et par av dem også. Den siste tredjedelen var en lett blanding av folk, med en overvekt av overvektige studenter. Studenter som lot våte klær tørke i vaskemaskinen, kjederøykte og ikke var så opptatt av personlig hygiene. Dette, kombinert med et etterhvert varmt lokale og en manglende forståelse for konseptet «intimsone» var ikke akkurat balsam for neseborene.

Men, at folk generelt er et irritasjonsmoment er ikke noe nytt. Konserten var derimot temmelig fantastisk. Calexico kom på scenen en halvtime senere enn planlagt, men med Gotan project over anlegget ble ventetiden grei nok. De begynte med en av mine favorittsanger, Sunken waltz, og fortsatte med en lett blanding fra alle albumene. Heldigvis, man har band som bare spiller låter fra det nyeste albumet, og jeg syns ikke Carried to dust er helt der oppe med Feast of wire og The black light. Det var dessverre et par låter som ble fyllmateriale i mine ører, men jevnt over var det nydelig å høre på. Som liveband fungerte de veldig bra. De tok seg friheter med låtene, et par småjusteringer både med tempo og vokal her og der, så det ble nytt, men likevel kjent og kjært. Trompetene kunne fint ha vært tonet ned et lite hakk, men det er også det jeg har å utsette på konserten.

Høydepunktene var tidligere nevnte Sunken waltz, en knallversjon av Crystal frontier, Alone again or, Inspiracion (uten smektende damestemme, dessverre), The news about William, og, etter et greit minutt med encore-klapping fra publikum, Güero canelo. Sinnsykt bra.

Reklamer

One response

  1. Tilbaketråkk: Jørgen spiser ute: Jacobs (igjen) « Jørgen Sørheims blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s