Nytt fra vestfronten, høsten 2010

Siden sist har jeg:

Jobbet

Same old, same old. På en måte. Etter sommerferien har det jevnt over vært tidligvakter på meg, 6 dager i uken. Helt greit, for så vidt, alt er veldig rutine. Opp kl. 7, på jobb kl. 8, bake ut brød og gjøre klart til lunsjen, lage lunsj til folk, lage brøddeig til kaldheving over natten, ferdig. Fortsatt veldig behagelig med kaffe, god musikk og 3.5 timer med produksjon, og jeg tror ikke det kommer til å forandre seg.

Men, plutselig! Fra venstre, ut av det blå! Kjøkkensjefen forsvinner til New York og Italia i hele Oktober. Jørgen får lempet alt ansvaret i fanget.

Hyl!

Ja, kjære leser, hvordan skal dette gå? Les videre for den spennende fortsettelsen.

Så, ja. Kjøkkensjef i en måned med en fersk ekstrahjelp (Chris, faglært og med en del års erfaring fra kjøkken), to lærlinger (Knoll og Tott, et godt stykke unna faglært), to utplasseringselever én dag i uken, samt en ringevikar om nødvendig. Bare for å gjøre det komplett; ny meny og overlappende lunsj- og kveldsmeny. Inn med begge føttene først.

Vaktlister skal skrives, mise en place-liste til lunsj og kveld skal skrives, utskrift av kalender for bordbestillinger må ordnes. Varetelling. Daglige bestillinger av råvarer. Kombinert kjøleskap/kjølebrønn går i stykker. Kanne med gjærende bringebærsaft eksploderer i en fryseboks. Utplasseringselever skjærer seg på mandolin. Matkurs må planlegges og gjennomføres. 238 arbeidstimer i løpet av måneden.

For å si det sånn, jeg skjønner at kokker drikker. Men, det gikk greit, alt tatt i betraktning. Jeg lærte mye jeg antageligvis ikke ville lært, og det er jo en fin ting å ha på CV-en, sånn opp og frem i tid.

Spilt spill

På grunn av jobbingen har det blitt relativt lite tid til spill og annet fanteri, men et spill fant jeg tid til.

Enslaved: Odyssey to the west

En perle av et spill. Jeg hadde ikke hørt eller lest noe særlig om dette før det var ute, men de første anmeldelsene jeg leste virket veldig lovende. Gameplayet er ganske likt Prince of Persia, og det har nok mye med hvorfor jeg likte spillet så godt. Sands of time er et knusebra plattformspill. Uansett, man styrer «Monkey», barsk tøffing med spenst uten sidestykke. Bar overkropp, tribal-scarification over alt. Opplæringsdelen foregår på et romskip fylt av slaver, hvor du, kjære leser, rømmer og løper etter en spretten dame som ser ut til å ha en finger med i spillet. Trykk på A for å hoppe, X og Y for å mose slavedrivere og vaktroboter med lette eller kraftige slag, hhv. Standard opplæring, men gjort på en mye bedre måte enn mange andre spill, hvor du ofte blir behandlet som det er første gang du spiller et spill.

Det går som det går, romskipet styrter på jorden, postapokalyptisk sådan. Men, vent litt. Ikke den vanlige postapokalyptiske verdenen alle kjenner fra Mad Max, Borderlands, Fallout, Book of Eli og tilsvarende. Ikke støv og rust over alt. Nei, her har naturen gjort sitt, og det er en setting jeg er kjempefan av. Jeg elsker bilder hvor naturen tar over det menneskeskapte, for eksempel blomster som vokser i asfaltsprekker, forfalne hus med et tre som vokser i stuen, den type ting. Så, det er altså en trivelig verden å rusle rundt i. Balsam for øyet, og full av blodtørstige drapsroboter med mord i blikket.

Men, når man våkner fra krasjlandingen er er ikke alt som det skal! Den spretne damen (Trip) fra introen har puttet et slave-pannebånd på hodet ditt. Dør hun, dør du, så du har å gjøre som hun sier. Grr. Som seg hør og bør moser man seg gjennom alt og alle, alt fra små roboter, store roboter med skjold og skytevåpen, gigantiske roboter og sinnsykt gigantiske roboter. Bossfightene er temmelig forseggjorte og spektakulære, og det er alltid nye elementer som blir introdusert for å forhindre at du trykker på X en million ganger. Man plukker opp røde, svevende duppedingser etter roboter er karnøflet, ikke ulikt God of War, og oppgraderer våpen, helse, skjold og sånt. Igjen, ikke ulikt God of War.

Mellom hvert kapittel (og litt innimellom) dukker det opp en liten filmsekvens hvor man blir bedre kjent med Monkey og Trip. Mye gneldring og tenners gnidsel i begynnelsen, men forholdet utvikler seg etterhvert. Dialogen og kjemien mellom de to er fantastisk god, det er svært troverdige roller som spilles. Dette hjelpes mye på vei av spillmotoren som formidler ansiktsuttrykk på en av de beste måtene jeg har sett i senere tid. Om noen var lei seg i tidligere spill, ble det stort sett representert med en tåre som rant nedover kinnet, gjerne med et lysglimt, bare for å understreke at dette faktisk er en tåre, og personen faktisk er lei seg. Historieformidling på grensen til det banale. Om noen viser følelser i Enslaved, er det formidlet via kroppsholdning, dialog og små endringer i ansiktsuttrykket. Ofte er det ikke nødvendig med dialog heller, mye blir sagt uten at ord er involvert. Om dette er hva fremtiden bringer for spill, gleder jeg meg stort.

Trent

Litt endret treningsmønster pga jobbing, men det var egentlig helt greit. Mandag, onsdag og fredag, rundt 9-tiden på morgenen. Nesten ingen folk, bare et par gamlinger som spankulerte bedagelig på tredemøllene. En og annen som ruslet innom apeburet (eller styrkerommet, som det heter på pent), men stort sett fikk jeg være helt alene. Jeg og olympiastangen.

Jeg tok en deload under PSMF-dietten, og har i løpet av en måned jobbet meg opp til hvor jeg var før, og litt ekstra på enkelte øvelser.

Etter kjøkkensjefen kom tilbake, ble det derimot tilbake til vanlig treningstid, rundt 16.00. Det er heldigvis tidlig nok til at man unngår alle snålingene som skal ha pump før de skal på byen, men et par kommer innom.

I det siste: gjeng på 4-5 somaliere (jada, jeg er en rasist, jeg vet). Spinkle og veldig høylytte. Bicepscurls med 5-kilos manualer og skikkelig sving i løftet. Benkpress med manualer som skal klinkes sammen på toppen, hver jævla gang. Benkpress med stang og 10 kilo ender med at folk ligger fanget under stangen og trenger hjelp, gjentatte ganger. Tyter likevel om å få bruke olympiastangen.

Et par pakistanere og tyrkere (rasist, jada, jada..). Står foran speilet og beundrer seg selv i ti minutter, uten å overdrive. Bretter t-skjorten opp over magen og ruller opp ermene for å lage en liten singlet, og poserer for seg selv.

Ellers har jeg kommet i snakk med et par normale folk, inkludert to som faktisk tar knebøy og markløft. Du hendelse!

Hørt på musikk

Tja. Har brukt «related artists» (Spotify) og «recommendations» (last.fm) ganske flittig i den siste tiden, og har funnet ganske mye nytt og spitzy. Det har gått mye i dub, noe jeg egentlig ikke har hørt så mye på tidligere.

Liquid stranger (reggae-dub), Ghinzu (emo-Radiohead-aktig), Emilie Simon (fransk syngedame), Amon Tobin (electronica/trip-hop), veldig mye Tricky (trip-hop), Natalia Clavier (spansk syngedame), Susanne Sundfør (norsk syngedame), Natacha Atlas (belgisk syngedame som synger på arabisk).

Byttet kamerasystem
Da jeg jobbet som piercer, kjøpte jeg et Canon 300D for å bygge opp en fin portefølje. Grunnet vekten og størrelsen ble det mindre og mindre brukt, og våren 2009 solgte jeg det, og kjøpte et Olympus E-420, det som da gikk for å være verdens minste speilreflekskamera. I løpet av det neste året kjøpte jeg en del objektiv, og i og med at det mest brukte var Sigma 30mm f1.4 (mye glass, ganske tungt), tok jeg steget opp til E-3, som inntil nylig var Olympus’ beste proffmodell. Om jeg likevel kom til å bære med meg litt vekt, kunne jeg like godt ha et kamerahus med innebygget stabilisering, ett ISO-trinn høyere, en gigantisk optisk søker og en del andre fordeler over E-420.

E-3 ble kjøpt og flittig brukt, men likevel ble det til at jeg stort sett bare tok det med meg når jeg hadde planer om å fotografere. Det er ikke noe man slenger med seg i farten, for tenk om man snubler over noe spennende. Etterhvert leser jeg litt om «micro four thirds» (m4/3 på pent), og finner ut at dette er noe jeg må ha meg. Dette er det jeg var ute etter da jeg kjøpte E-420, speilreflekskvalitet og -funksjonalitet i en liten, kompakt pakke, samt utskiftbare linser. Jeg leser meg litt opp på de forskjellige kameraene, og denne omtalen gjør at avgjørelsen svinger mot GF1 + 20mm f1.7. Olympus’ PEN-serie har innebygget stabilisering som sin store fordel, men er hakket høyere prismessig, og kommer med lyssvake normalzoomer som kitobjektiv. Jeg er overstadig begeistret for lyssterke fastlinser, så jeg måtte uansett ha kjøpt Panasonics 20mm-linse utenom, og da blir det plutselig mange penger.

I mellomtiden har Olympus gått ut og uttalt noe i nærheten av at «planen vår er at proffbrukere (E-30/E-3-eiere) får E-5. Nybegynnere og viderekomne (E-4×0, E-5×0, E-6×0-brukere) går over til PEN (micro-4/3). Vi kommer til å fokusere mest på PEN+objektiver.«. I mine ører gir dette et fryktelig sterkt signal om at 4/3 kommer til å stagnere helt, og man ser allerede at tredjepartsutviklere som Sigma fokuserer mer på andre fatninger. Det er godt mulig at jeg leser for mye i det, men jeg har nødig lyst til å brenne inne med en objektivpark som etterhvert vil ha ett kamera de fungerer på, og det en proffmodell med en prislapp på 15.000kr.

Derfor gikk det som det gikk. Jeg la ut annonser på finn.no og foto.no, og solgte E-420, Sigma 30mm 1.4, Sigma 105mm 2.8 Macro, ZD 70-300mm f4-5.6. Har fortsatt E-3 og ZD 35mm f3.5 Macro igjen. For pengene kjøpte jeg GF1 med 20mm-objektivet, samt Canon 7D på Ur og fotos fotomesse i Bergen (8500kr for huset, ganske grei pris). Plukket opp et demobrukt Tamron 17-50mm f2.8-objektiv i samme slengen, samt Canon 50mm f1.4 på foto.no. Men, det skal være sagt, GF1 blir brukt 90% av tiden.

Helledussen, for et kremkamera. Jeg er så godt fornøyd med GF1 at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Huset er samme størrelse som et kompaktkamera fra 2008. Litt tykt, men ligger godt i hånden. Vekten er fint balansert, det er tungt nok til at det gir en solid følelse, men ikke tungt nok til at det blir en byrde å dra rundt på. Til og med blitzen, som jeg for øvrig aldri bruker, er så fint integrert i kameraet at det ser ut som teknologiporno fra Metal gear solid. Menysystemet er forholdsvis intuitivt og lett å jobbe med, og de mest brukte funksjonene (ISO-justering, hvitbalanse) har knapper like i nærheten av tommelen, og utløserknappen og filminnspillingknappen ligger like ved hverandre. Ikke noe behov for å vri på brytere eller trykke på noe på baksiden av kameraet. Ett trykk på knappen like ved pekefingeren, og vips, film.

Og kitobjektivet.. helt fantastisk. Om du har lest anmeldelser hvor folk skryter det opp i skyene, så er det ikke overdrivelser, det er virkelig så bra. Jeg brukte Sigmas 30mm 90% av tiden tidligere (tilsvarer 60mm på 4/3 og m4/3), så 20mm (eller 40mm) blir nært nok. Nærgrensen kunne med fordel ha vært litt bedre, men det er flisespikkeri. I tillegg er prisen på kamera+objektiv justert ned pga lansering av GF2 (som egentlig ikke har noen voldsomme oppgraderinger), og Panasonic har en cashback-kampanje frem til 15. Januar, hvor man får 500kr tilbakebetalt. Lurer du på å kjøpe dette kameraet, så er det absolutt riktig tidspunkt.

Reklamer

One response

  1. Palme

    Godt å lese at de to bildene var to forskjellige hendelser..

    november 30, 2010, kl. 07:47

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s