Hellstrøms mesterkokk

Foto: Per Heimly

Den siste episoden har nå blitt vist på TV, så da regner jeg med at munnkurven min er fjernet og jeg kan skrive litt om opplevelsen. Kort oppsummert ble jeg oppringt av Rubicon TV som inviterte meg med på programmet, jeg takket ja og fikk en del info + flybilletter til første tur tilsendt på email. Den første oppgaven vi fikk, var å lage en signaturrett som skulle lages i den første episoden. Vi fikk 50 minutter til å sette sammen retten, og ting kunne preppes på forhånd. Jeg valgte å lage en dessert, en panna cotta med lavendel og mjødurt, rabarbragelé og en variasjon av rødbeter (brunoise, sago-«kaviar» og chips), samt semulesmuler.

Innspillingen begynte siste uken i Januar, reiste ned på søndag kveld og tok flytoget til Oslo S hvor jeg traff deltageransvarlige Laila (fra Big brother, fikk jeg vite i ettertid). Vi preiket litt og ventet på de andre deltagerne som kom utenbys fra. Smått om senn kom alle, og vi tok taxi til P-hotels, vårt hjem i Oslo den uken. En liflig duft av tørrfisk slo mot oss da vi gikk inn i resepsjonen, og vi skjønte fort at hotellet var valgt ut ifra prisnivået. Halvferdig oppussingarbeid i gangene forsterket det inntrykket. Men, vi var ikke i Oslo for å henge på hotellet, så det gikk greit. Seng, wifi og dusj var på stell, så da overlever man. Et par av oss tok en tur på en restaurant i nærheten (Mona Lisa-huset eller noe sånt) og spiste et stusselig måltid. Jeg tok en indisk-inspirert burger, og de indiske elementene var vel begrenset til karri i majonesen.

Dag én begynner med frokost á la P-hotels, to tørre trekantsmørbrød med ost og skinke, en liten jusboks og et eple. Så går turen til Kulinarisk Akademi med taxi, hvor vi etterhvert treffer TV-teamet og de andre deltagerne som bor i Oslo. Alle hilser og småpreiker over kaffe og kjeks. Mange kjenner hverandre fra før, virker det som. Et par av de lokale deltagerne kommer med grønne kasser full av råvarer, masse texturas-produkter, liten varmeovn og masse stæsj. Alt til denne signaturretten. Jeg hadde med meg en bitteliten pose med panna cotta-smete, to rødbeter, rabarbra- og rødbetejus, sagogryn og litt småplukk. Etter litt mingling får jeg litt overblikk over hvem folk er og hva de driver med. En del kjøkkensjefer, en som eier sin egen restaurant, noen souschefer, et par vanlige kokker og en lærling.. meg. For å si det sånn, utsiktene mine for å vinne var dårlige allerede her.

Men, greit. Hellstrøm kom innom og gav en liten tale om høyt nivå og ingen kjære mor. Vi fikk så vite at 14 deltagere skulle inn i to grupper på 7. Fra disse 14 skulle to sendes hjem samme dag. Vi fikk 60 minutter på å klargjøre to retter, en til smaking og en til fotografering. Disse rettene skulle være ferdig lagt opp innen tiden gikk ut, men folk måtte vente på tur mens Hellstrøm jafset i seg. Kombinasjonen «iskrem» og «sistemann» ville derfor være særs uheldig, men det var helt tilfeldig hvem som var først og sist. Vi fikk så beskjed om at gruppe 1 måtte gå inn fra gangen til kjøkkenet.. og der var tiden begynt! Så, nytt kjøkken, null oversikt, masse folk som løper på kryss og tvers og kamera- og lydmenn som plasserer seg rett foran arbeidsbenken min. Timen gikk fryktelig fort, men jeg ble ferdig og ble fornøyd med resultatet.

Hadde på forhånd laget en ferdig tilmakt panna cotta-smete med mjødurt og lavendel, fløte, sukker og gelatin. Den ble smeltet ned og helt over i to skåler. Skålene gikk inn i hurtigfryseren mens jeg laget rabarbragelé av rabarbrajus, gelatin og sukker. Silikonformer ble fylt opp med gelé og gikk inn i hurtifryseren. Der var puddingen min allerede begynt å krystallisere seg, så jeg måtte lage to nye skåler med resten av smeten. Så var det på med sukkerlake til rødbetene og rødbetejus til sagogrynene. Hadde også en ferdiglaget «smuledeig» bestående av semulegryn, nøttesmør og seig sukkerlake, den ble smuldret opp, bakt gyllen og kjørt i foodprocessor. Lagt opp med pudding i bunnen, halvkuler med rabarbragelé, tørket mjødurt og smuler strødd over, så sagogryn, brunoise av rødbete og et rundt, tørket rødbetechips. Og kjørvel. Litt som i bildet under:

Jeg var den eneste som hadde laget dessert, og var først ute med å presentere for Hellstrøm. Han sa et eller annet som jeg ikke husker, og spurte meg om hvor lenge jeg hadde hatt «det derre i ørene» (25mm tuneller). Så pirket han litt i retten og smakte litt. God konsistens, uvanlige smakskombinasjoner var tilbakemeldingen. Ikke mye å bli klok av, egentlig. Men det var det, jeg gikk tilbake til stasjonen min og fulgte med når de andre presenterte. Veldig mye forsvant i klippingen, men han var jevnt over ikke særlig positiv. Så ble vi husjet ut i gangen igjen, og gruppe 2 fikk komme inn. Med oss fikk vi en knivmappe fra Global til odel og eie. Den inneholdt kokkekniv, sushikniv, utbeiningskniv, fiskekniv, tourneringskniv, rotkniv, brødkniv og et slipestål. Butikkpris på 5-6000kr, så det var jo ganske hyggelig.

Så var det mer venting, kaffedrikking og preiking. Noen ble intervjuet om det som hadde skjedd, om de hadde fått mye negativ tilbakemelding var det spørsmål om hvordan de opplevde det. De andre deltagerne var stort sett veldig jordnære og lett å snakke med, det var ingen spisse albuer eller gigantiske egoer. Etter vel halvannen time kom gruppe 2 ut, så snakket vi med dem også. Mens vi drakk kaffe og spiste kjeks. Så var det fotografering med selveste Per Heimly, og etter det kom den nådeløse dommen. Simone og Stefan ble sendt hjem, og utstemmingen måtte filmes to eller tre ganger. Sikkert sinnsykt gøy for dem, men sånn var det å være på TV. Mye greier som måtte spilles inn på nytt pga feil vinkling, feil ordlegging og sånt småplukk. En ting jeg gjorde var å svare på spørsmål som jeg vanligvis pleier, med «Ja, blabla», «Vel, blabla», «Nei, blabla». Det var helt feil. På TV forteller man seeren noe, man svarer ikke på spørsmål de aldri har spurt. Et merkelig konsept, og det tok en del tagninger før jeg sluttet å svare som vanlig.

Etter utstemningen ble vi fortalt at vi skulle dele oss inn i to grupper, hvitt og sort lag. Gruppene dannet seg selv, jeg valgte sort. Det samme gjorde flesteparten av gamlingene, dvs. 27 år og opp. En fra gruppen ble utnevnt kjøkkensjef (vi fikk Max, hvitt fikk Karl-Erik), og vi fikk så en oppgave. 60 gjester kom dagen etterpå, hvert lag skulle utarbeide to tre-rettere med et begrenset råvarelager. Vi fikk tre timer på å preppe. Hvert lag brukte noen timer på å pønske ut en snerten meny, jeg tok ansvar for en av de to dessertene. Nøttesmøriskrem, sitron- og timiangelé, søtsyltet stangselleri og saltet hasselnøttkrokan. Før vi gikk fikk vi utdelt en svær goodie-bag full av Stormberg-klær til børti tusen, to sorte og to hvite kokkejakker med navn på, bukser, forstykker og hatter.

Dagen etterpå møtte vi opp tidlig, gikk gjennom eventuelle forandringer vi ville gjøre på menyen og laget mise en place. Alle hadde «sin» rett, siden vi var 6 på laget og hadde 6 retter på menyen. Mye venting, kaffe og kjeks. Sikkert noen intervjuer av kjøkkensjefene. Så ble klokken 11 eller 12, og vi ble sluppet løs på kjøkkenet. Nedtellingsklokken viser 2,5 timer, ikke 3. «Ja, vi følte at dere trengte litt ekstra press på dere».

Klokken starter, og jeg finner fort ut at nøttesmøriskrem var en dårlig idé, og en halvtime mindre gjør ikke saken bedre. Smøret nøttes, og fløtemelk, plommer og sukker vispes sammen og varmes opp til det tykner. Blander smør og smete litt og litt, siler og har i pacojetbegere. Inn i hurtigfryser. Over på geléen, høvler skallet av noen sitroner oppi melk med sukker og en bunt timian. I med gelatin og lar det trekke. Toaster noen hasselnøtter, fjerner skall, smelter sukker og har nøttene i. Havsalt på, og kjører i foodprocessor når karamellen har kjølt seg ned. Stangselleri kuttes pent, syltes i sitronsaft og sukker, og komprimeres i vakuum. I mellomtiden har jeg sjekket smeten til isen, og lite skjer. Det har gjerne noe med at hurtigfryseren åpnes og lukkes til stadighet, og folk hiver dritvarme ting inni. Jeg hiver begerene på en annen frys i håp om at det vil gå fortere. En halvtime før service er kjernen fortsatt flytende, så smeten hives over i en gammeldags iskremkverner og det går som det går. Smøret stivner først og klumper seg. Under hele prep-tiden har kamera- og lydmenn ruslet rundt, intervjuer har tatt plass foran arbeidsbenken min og Hellstrøm har pirket og plukket på alt som kan pirkes på. Så er det service. Tjo hei.

Begge lagene har sitt ekspederingsbord hvor kjøkkensjefene står og roper ut bestillingene, legger siste hånd på verket og formidler beskjeder fra servitører (type «bord 1, forrett ryddet av, klar for hovedrett»). Forrettene går ut uten noe voldsomt om og men, litt seinere enn ønskelig. Jeg hjelper til på tilbehøret på hovedrettene, og vi får ut alle hovedrettene før dessertbestillingene kommer inn. Krokan i bunnen, en quenell med is, noen terninger gelé og litt stangselleri. Kjapt og greit å få ut, men selvfølgelig er Hellstrøm borte og jafser i seg isen og har en lang tordentale til kameraene om hva som skjer når fettet skiller seg ut (heldigvis klippet bort). Jeg var selvfølgelig ikke overstadig fornøyd med å sende ut isen som den var, men smakene var gode.

Men, sort lag tapte konkurransen. Inn på bakrommet med Hellstrøm for å diskutere hva som var galt. Ikke godt samarbeid, dårlig kommunikasjon, ingen energi, det var ikke måte på. Jeg fikk også høre at nøttesmør var helt feil å bruke på noe annet enn fisk. Men, siden det var første konkurransen, så var det ingen som ble sendt hjem. Vi vasket ned, pakket sammen og stakk hjem på hotellet. Dagen derpå var det ikke konkurranse, men innspilling av vignett. Ruslet litt rundt i Oslo og spiste sushi med et par andre deltagere. Innspillingen begynte på kvelden, så vi tok taxi gjennom rushtrafikken og endte opp i en eller annen skog. En latterlig kald skog hvor vi tilbragte 5-6 timer, løpende rundt med brennende fakler, sorte og hvite flagg, pizzahjul og hjulvisper. Siden jeg så mest skummel ut av deltagerne ble jeg plukket ut til å løpe skrikende mot kameraet. Et kamera som beveget seg mot meg. Et kamera som kostet en fin million kroner. I snødekt landskap, med glatte sko og ild i hendene. «Se skummel ut, skrik som om du skal mose kameraet, men ikke kræsj i det.». Så, jeg ser litt mongo ut i vignetten. Uansett, det var ørti tagninger av alt, men til slutt hadde filmfolkene nok zettabytes til å lage en 30 sekunders introfilm, og vi ble kjørt hjem. Rett i dusjen, rett i køys.

Opp klokken 8. Deluxe P-hotels-frokost levert på døren. Tørre ost-og-skinkesmørbrød, jus og frukt igjen. Vi spøkte med å be om en ekstra jus for å bløtlegge smørbrødet. Taxi til Etterstad VGS, hvor det var ny individuell-konkurranse. Vi deltagere ble stuet inn på et lite avlukke, og diskuterte litt oss i mellom om hva konkurransen kunne gå ut på. Siden det var på en skole, regnet de fleste med det var noe back-to-basics-relatert. Karamellpudding, kjøttboller, denslags. Men, plutselig! Inn fra høyre! Tom Victor Gausdal. Alle vet at han blir helt vill i øynene når noen nevner tradisjonsmat, så da var det egentlig ganske innlysende hva konkurransen gikk ut på. Fancypants husmannskost.

Da vi slapp ut av avlukket vårt, viste klokken 60 minutter, og råvarebordet var dekket med de lekreste husmannskost-ingredienser. Sild og poteter, kolje, torsk, kål, beter og sånne greier. Det ble noen tagninger av at Hellstrøm og Tom Victor ville se moderne vrier på tradisjonelle retter, vi fikk beskjed om å lage to porsjoner i løpet av 60 minutter, og så begynte klokken å gå. Jeg nappet tak i en liten kolje (de var skrekkelig populære, borte på et blunk), blomkål, purre, en rødbete, løpstikke og litt annet småplukk. Beinet ut koljen, kokte avskjæret i melk, kokte blomkålen mør i denne melken, stavmixet og silte gjennom en chinoise. Det hvite på purren kuttet centimetertykt, blansjert og stekt på snittflatene. Rødbete ble kuttet julienne og syltet, løpstikke stavmixet med olje og salt. Før servering posjerte jeg de to puslete ryggfiletene i melk, monterte blomkålmelken med smør og smakte til med salt og eddik, og fikk så beskjed om at bare én porsjon skulle legges opp til fotografering. Vi ville så bli kalt frem i tur og orden, og fikk ca. 5 minutter på å legge opp en smakeporsjon. Fint med sånn info når maten er ferdig laget. Så ble det til at jeg ventet en time før jeg fikk lagt opp, og fikk høre at fisken var litt tørr. Merkelig, det der. Litt for mye røyksmak iflg Tom Victor, men gode smaker. Helt ok tilbakemelding.

Øyvind vant, og Hellstrøm delte oss på nytt inn i to lag. Gamlingene skulle få sjansen til å ta revansj, så det ble de samme lagene som før, bare med nye kjøkkensjefer. Hvitt lag fikk Lene, sort lag fikk Kjell-Tore. Oppgaven var mye den samme som forrige lagkonkurranse, 60 folk skulle få valget mellom to tre-rettere fra hvert lag. To og en halv times prep-tid, og temaet skulle være husmannskost. Ingen hadde brukt sild i individuellkonkurransen, så det måtte vi ha i en av rettene i lagkonkurransen. Kjøkkensjefene ble intervjuet, vi vasket ned og planla hvilke råvarer vi skulle bruke (pga bestillinger) og gikk hver til vårt. Vi på det sorte laget møttes hjemme hos Max og planla menyen i noen timer. Jeg endte opp med å ta ansvar for en av forrettene, hurtiggravet sild med dill og akevitt, salat med stangselleri, eple og rødløk, creme fraiche, rugbrød og egg. Selv om jeg ikke var på nivået til mange av de andre i gruppen, ble jeg inkludert og hørt på under planleggingen, og det satt jeg veldig stor pris på.

Dagen etter. Nytt pålegg på skivene, noe karri-kylling-greier. Mindre tørt enn ost og skinke, men ikke noe å rope hurra for. Taxi til Kulinarisk akademi. Kaffe og kjeks. Småprat med folk, små justeringer på rettene. Vi fordelte arbeidet, men folk hadde «sin» rett og det virket som alle klarte seg selv, sånn noenlunde. Så begynte det.

Litt filming først, Hellstrøm sier at han forventer mer energi og høyere nivå og litt sånt, vi har 2.5 timer på oss til å lage klart til 60 folk, klokken starter nå. Et par tagninger til, og så starter klokken på ordentlig. Jeg finner silden min, gjør klar stasjonen og begynner å rense dem. Har jobbet en del med sild før, men ikke hel, så det blir første gang jeg renser og fileterer. Opp med buken, ut med innmat, knekker hodet bak og gjentar. Ikke så vanskelig, egentlig. Fileterer og trimmer, fjerner skinnet. Hellstrøm kommer bort med kamerateamet og spør om noe silderelatert. Om jeg har noe forhold til sild eller noe sånt. Joda, jeg er veldig glad i sild, og trøkker i meg bøkling (røkt sild) til stadighet. Han kommenterer også på at pinnebeinene er igjen, og jeg forklarer at når jeg spiser sild, så tar jeg bein med som en selvfølge. Det er også 2.5 time med prep, og skal de nappes ut, så forsvinner hele preptiden min der. Jeg sier så at jeg kan selvfølgelig kutte rundt beina når jeg porsjonerer, og det virker som om han var fornøyd med den løsningen. Og så går han videre og plager noen andre. Silden drysses over med 50/50 salt og sukker, skvettes over med akevitt og dill drysses over. Legges i press på kjøl.

Begynner så på alt det andre, som egentlig er veldig enkle greier. Kutter rugbrød tynt og toaster, kutter grønnsaker opp, koker egg, lager syltelake, plukker frisee-salat, plukker dill og begynner så på å trimme silden. Så er Hellstrøm der igjen, og plukker på avskjæret mitt og klager over at det blir mye svinn når man gjør det på denne måten. Damned if you do, damned if you don’t. Men, alt i alt var jeg fornøyd med retten. Fikk hjelp av Johan til å legge opp forretten, og vi hadde en fin flyt gjennom serveringen. Jeg fikk med meg litt bjeffing fra Hellstrøm oppe med kjøkkensjefene («Jeg ser jo for faen at det er sild!») og litt frem og tilbake med hovedrettene som ikke var helt optimale. Hjalp til med å legge opp dessertene, og så var vi ferdig.

Så var det tid for den nådeløse dommen. Sort lag tapte denne gangen også, og jeg skjønte ikke helt hvorfor, spesielt etter jeg så den ferdige episoden. Det var noe krøll med porsjoneringen på culotten til hovedretten, den tilhørende sausen smakte visstnok ikke som den skulle, og oksetunge var brukt i to retter. Til sammenligning hadde hvitt lag gjester som ventet i evigheter på mat og sendte mat tilbake. Inn på bakrommet igjen, ny alvorsprat med Hellstrøm. Jeg og retten min ble ikke nevnt med et ord. Heldigvis, etter forrige gang så jeg på det som noe positivt. Alt det andre ovennevnte ble kommentert, og Kjell-Tore ble sendt hjem siden han var ansvarlig for å holde en jevn standard. Ingen kjære mor..

Og det var det. Første uken ferdig. Vi tok taxi hjem til hotellet, dusjet og sjekket ut, taxi til flyplassen, og fly hjem til Bergen.

Neste uke var det Stavanger som stod for tur. Tirsdag morgen møtte jeg resten av gjengen på Sola, og vi kjørte avgårde til Jæren. I bilen ble vi underholdt av en av lydmennene som var akkurat litt for opptatt av kannibalisme. Siden vi var kokker, måtte vi nesten vite hva som var den beste måten å tilberede mennesker, hvor den beste stykningsdelen var og denslags. Det var ikke en kjedelig biltur hvor alle stirret ut av vinduene, for å si det sånn. Vi endte til slutt opp på «Prima Jæren»-slakteriet. Her fikk vi først ta en titt på selve slakteriet. Først utenfra, gjennom vinduer, hvor vi fikk se begynnelsen på slaktingen. Fantastisk effektivt samlebånd. Det var ikke mange minuttene fra slaktet hang i kroker til det var tømt for innvoller, flådd og delt på langs. Litt senere ble vi ikledd plastklær og fikk ta en tur inn i det aller helligste. Dyrene som nettopp var slaktet ble fraktet inn på kjøl, de var fortsatt varme å ta på. Veldig rart. Turen gikk så inn til skjærerommet, hvor jeg tror alle ble mektig imponert. Haugevis med polakker som håndterte små, nedslipte kniver med kirurgisk presisjon. En som stod i nærheten av meg fikk inn storfelår på løpende bånd. I løpet av minutter var beinet strippet for kjøtt, det var helt sinnsykt å se på. Nesten ikke noe kjøtt igjen på beinet heller. Vi ruslet litt rundt og så på, og ble så guidet ut igjen. Vi filmet noe introduksjonsgreier utenfor bygningen, med litt blabla om at vi var på Jæren. Opp til et venterom. Kaffe og kjeks mens vi ventet på at noe muffens ble klargjort i kantinen. Vår neste individuellkonkurranse.

Folk slo hodene sammen ganske fort og regnet seg frem til at det måtte handle om kjøtt. Det var et bittelite kjøkken på kantinen, så vi kunne antageligvis ikke bruke det. Mange mistenkte partering, og leste seg opp på Gilde sine stykningsdel-websider. Etter litt ble vi guidet ut, fikk beskjed om å finne oss et bord og vente litt. Foran oss hadde vi et bord med mye rart, og det var lett å se hva som var oppgaven. Egg, eddik, olje, sennep, kapers. Tre flotte kjøttstykker (flatbiff, ytrefilet og en annen stykningsdel), østers, løk og sjampinjong, samt masse urter og karser. Og ringformer.

Hellstrøm kom inn, det var et par tagninger med forskjellige måter å formulere det samme på. Lag god mat. Han avslørte det innlysende, at det handlet om rått kjøtt. Vi hadde ikke tilgang til strøm, og kniv og visper var alt vi hadde av utstyr. Vi hadde en time på oss, og klokken startet nå. Et par tagninger til, og så startet klokken.

Jeg gikk for tartar, som omtrent alle andre. De andre stykningsdelene var i flere biter, men ytrefileten (fantastisk flott, modnet og med masse marmorering) var i ett stykke med beina på. Sebastian nappet tak i den, men vi stod ved siden av hverandre, så jeg fikk tilgang til den etter han hadde tatt det han trengte. Laget estragonmajones med sennep, kuttet rødløk, rødbeter og cornichons pent, plukket kjørvel, kuttet kjøtt «brunoise» og smakte til med salt og olje helt til slutt. La opp med tilbehøret oppå kjøttet, ikke blandet inn. Tydeligvis ikke lurt med Hellstrøm.

Jeg var førstemann ut, han spurte hva jeg hadde laget, og jeg svarte tartar. Nei, dette var ikke en tartar. Jeg kunne tydeligvis ikke kalle det for en tartar om ingrediensene ikke matchet Le Guide Culinaire. Greit, «min tolkning av tartar», svarte jeg, og så lempet han bort alt tilbehøret og smakte litt på kjøttet. «Kjedelig og lite smak» var dommen, og det var det. Over til nestemann, Sebastian. Som, underholdende nok, ikke var ferdig med å legge opp, og hadde et sitat fra Thomas Keller printet ut på benken sin. «If you’re 10 minutes early, you’re on time. If you’re on time, you’re late. If you’re 10 minutes over, you’re fired.»

Uansett, Hellstrøm tok runden og jafset i seg litt av alt. Inntrykket var at det meste var midt på treet, noe dårlig og et par-tre som utmerket seg positivt. Karl-Erik vant, og fikk et feiende flott pizzaskjerf som gav ham immunitet i neste konkurranse. Som var mye det samme som de forrige lagkonkurransene. 60-70 folk skal spise på en restaurant i Stavanger sentrum. De skal få valget mellom to tre-rettere fra hvert lag. Begrenset råvareutvalg, én av rettene skal inneholde rått kjøtt. Vi får også tilgang til et par nye ingredienser, crossner (kinaskokk) og ferske fiken. Nye lag, nye kjøkkensjefer. Jeg kom på hvitt lag, og var fortsatt sammen med Sebastian og Johan. Vi fikk Maria, Lene og Øyvind med oss. Sebastian ble vår kjøkkensjef, som var helt greit. Veldig stødig fyr.

Jeg må for øvrig bare nevne at Prima Jæren produserer noe av det fineste kjøttet vi har å oppdrive i Norge. Entrecôte av svin er noe jeg trykker i meg til stadighet. Godt med smak og fett, og prisen er det heller ingenting å si på. Stekes i panne på høy varme for god stekeskorpe, bakes ferdig i ovn. Deglaserer pannen med hvitvin og monterer med en knert smør. Litt stekte eplebåter og nykål til, så er jeg glad resten av dagen. Helledussen så godt det er. Enkelt også, skjønner ikke at folk mulker over at god mat tar tid.

Men, nok om det. Vi kjører iallefall til vårt hotell for dagen, St. Svithun sykehushotell. Litt spesielt, men sikkert billigst for produsentene av showet. Sjekker inn, dusjer og møtes i resepsjonen for å diskutere meny. Helt kurante pizzaer blir bestilt inn, og vi kommer til slutt frem til en god meny. Jeg tar på meg ansvaret for den rå kjøttretten.

Opp klokken tidlig, og ordentlig hotellfrokost denne gangen. Egg og bacon og godt med melk, jus og kaffe. Taxi til restauranten, som ble «Hall toll». Fint sted, fantastisk flott kjøkken. Etter sigende nylig opprustet for særdeles mange tusenlapper, og det var synlig. Alt var veldig integrert og planlagt, og enkelt å holde rent/vaske ned. Fint å se. Vi ble plassert til sides og fikk kaffe (kanskje også kjeks, husker ikke helt) mens TV-teamet gjorde klart. Snakket litt om menyen med de andre. Noen ble intervjuet, jeg deriblandt. Så, pow, var det service. Jeg løp fra intervjuet og inn på kjøkkenet, fant en stasjon og satt opp det jeg trengte. Merket veldig fort at det ble trangt om plassen. På Kulinarisk akademi var det godt med plass, nesten alle hadde sin egen benkplass på vel 2 meter, med håndvask på hver stasjon. Her på Hall toll var det ikke så greit. Regner med at 5-6 kokker kjører service komfortabelt der til vanlig. Å skvise inn 11 kokker og et mobilt TV-team på tre personer (som gjerne var fokusert på sin jobb og ikke nødvendigvis tok så mye hensyn) ble veldig trangt. Og Hellstrøm, ikke minst. Han tar jo også opp litt plass, på flere måter enn én. He, he.

Uansett, jeg skulle altså gjenta suksessen fra dagen før, tartar. Skrapet denne gangen. Hadde et par ok stykker med flatbiff å jobbe med, de plukket jeg med meg og la kaldt til sist. Brukte så preptiden til å fikse resten av garnityret, estragonmajones igjen, sjalottløk, kapers, cornichons, frisée, vinaigrette, toast. Vi fikk også en ekstraoppgave midt under prep-tiden, å lage en «tygg». Det ble jeg som endte opp med å preppe den også, salma-sashimi med soya-majones og fenikkelsalat med sitron. Så, store deler av tiden stod jeg på samme sted og holdt på med mitt. Sebastian gjorde en fin jobb som kjøkkensjef, godt overblikk over det som måtte gjøres. Hellstrøm gikk rundt og var nebbete med folk. Folk stresset og mistet ting på gulvet. Så var det rydding og organisering og service. Jeg holdt fortsatt på med å skrape flatbiffen min. Jeg skrapet som en helt i fem minutter til, og satset på at det jeg hadde fikk holde.

«Tygget» gikk ut kjapt og greit, det var bare et par legg og avgårde med det. Så var det to forretter som skulle ut, en varm og en kald. Jeg fikk hjelp av Lene på tartaren, og hjalp til på desserten når de begynte å komme inn. Merket at jeg var mye mer komfortabel med dessertene, og var ikke overstadig fornøyd med tartaren. Det ble for enkelt, både når det kom til smak, teknikk og presentasjon. Uansett, service gikk sånn passe greit, vi fikk en spesiell gjest som var allergisk mot alt i hele verden og måtte følgelig vente litt. Så var det ferdig. Eller, det var selvfølgelig mye mer som skjedde rundt meg, masse drama, men man blir liksom fokusert på sin lille verden som består av skrapet flatbiff og små sylteagurker.

Litt rydding og vasking, så var det et par tagninger med Hellstrøm som snakket litt om hvordan vi hadde prestert. Hvitt lag vant. Hurra meg rundt. Vi ble sendt opp i andre etasje mens det andre laget skulle ha en alvorsprat med Hellstrøm. Et kvarter senere ble vi hentet ned igjen, ny tagning med hvitt lag. Så ble jeg stemt ut på grunn av «manglende glød» eller «vinnerlyst» eller noe sånt. Og, joda, greit nok, jeg innså veldig fort at jeg aldri kom til å gå seirende ut av programmet med kjøkkensjefer, restauranteiere, og folk på juniorkokkelandslaget å konkurrere mot. Man er da realistisk. Men, det var uansett kroken på døren.

Vi kjørte hjem til sykehushotellet, tok en dusj og kjørte tilbake til sentrum. Spiste en liten smakemeny fra en av de mange fancypants-restaurantene i Stavanger, tok noen øl med resten av deltagerne og TV-teamet. Fly til Bergen morgenen etterpå. Tilbake på jobb på Høyden dagen etter det. Alt er som før. 🙂

Så, det var altså Hellstrøms mesterkokk fra mitt perspektiv. Fantastisk opplevelse, selv om det bare varte over halvannen uke. Ble kjent med mange fine folk, lærte nye snedigheter, fikk masse swag.

Reklamer

3 responses

  1. Totenkopf

    Interessant lesning, morsomt å få høre hvordan det er å være med på et slikt program. 🙂

    august 10, 2012, kl. 15:18

  2. Eplefe

    Husker vi ble litt satt ut da du røk ut, og skjønte absolutt ikke hva det var for noe. Føltes som om Hellstrøm prøver LITT for hardt å være Gordon Ramsay, bare at han er uendelig mye kleinere og mindre ærlig. Synes du gjorde det sterkt, jeg, i forhold til at du var en definitiv junior i programmet. Og veldig morsomt å lese det fra ditt synspunkt og. 😛

    august 17, 2012, kl. 10:53

  3. Kathrine Helene

    Humrer over hvordan du ordlegger deg; ikke noe bullshit! Håper du skriver enda, og har planer om å legge det ut!

    januar 11, 2013, kl. 21:37

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s