Om meg

Den korte utgaven: 31 år gammel herremand, født og oppvokst i Bergen. Jobber som kokkelærling etter 7 år som piercer og resepsjonist i to tatovering/piercingstudioer. Overstadig interessert i musikk og det skrevne ord. Trener styrke og fotograferer på fritiden.

Den litt lengre utgaven:

5. Desember 1979: blir født. Jeg kan altså skilte med å ha vokst opp på søttitallet med god margin. De første fem årene mine dinglet jeg rundt i Storhammeren i Fyllingsdalen, og jeg husker fint lite bortsett fra at jeg nektet å spise ertesuppe i barnehagen, samt at brannvesenet spylte bort en fyr som hoppet utfor en av blokkene i nabolaget. Det begynner bra, med andre ord. 🙂

~1984: Flytter til Minde, begynte på Minde skole året etterpå. Skal man sette lit til avisen som klassen produserte, var jeg en kløpper til å bygge høye tårn av byggeklosser. Musikkmessig gikk det i Portveien 2 (med hiten «Ta en potet!«), Postens sommerkassett og en eller annen plate Kristiansand dyrepark gav ut da Julius fortsatt var liten og sjarmerende.

~1990. Musikksmaken går opp et par hakk med oppdagelsen av Iron Maiden, Black Sabbath, AC/DC, Metallica, Mötley Crüe og resten av de typiske metalbandene fra slutten av åttitallet. Får en Commodore 128 til jul, med diskettstasjon. Favorittspillet er Last Ninja 2. Kjøper skumgumminunchucks fra Chr. Mobeck og går på karate, men slutter da det kolliderer med Barne-TV. En time med pedagogisk korrekte animasjonsfilmer kommer foran ninjatrening, må vite.

~1992. Begynner på Storetveit, en ungdomsskole som er full av pyromaner og pillenarkiser i oppstartsfasen. Går fra C128 til en vaskeekte PC, 486 sx/25 med 4MB RAM, 120MB HD og en snerten 14» CRT med en hodepinefremkallende oppdateringsfrekvens på 50hz. Hører nesten utelukkende på Metallica, har to Metallica-t-skjorter for hver dag i uken, og rommet tapesert med Metallica-plakater. Men, takket være Rølpetimen på radio og et knippe nedbrente kirker fikk jeg ørene opp for skumlere greier, bl.a. Samael, Burzum og Tiamat. I grevens tid, kan man si. Ha, ha.

~1995. Ferdig på Storetveit, går et halvt år på elektrolinjen på Slåtthaug VGS før jeg finner ut at det ikke helt var min kopp te. Søker på formgivningsfag på Bergen yrkesskole året etter, men kommer ikke inn. Ender opp på allmennfag på Bergen handelsgymnas, går to år der og siste året på Bjørgvin VGS. Interrailer gjennom Europa med venner. Jeg minnes at Paris luktet urin.

~2000. Flytter fra Minde til sentrum. Bodde i en tvilsom toppleilighet ved Johanneskirken i tre måneder, komplett med gal husvert som dro ting opp og ned trappene om natten (søppelsekker med parterte leieboere, antageligvis), innendørs takrenne, dusj blandt loftsbodene, det veikeste sikringsskapet i manns minne og en lekkasje over sengen min.

Den ville ferden gikk så til en tilsvarende tvilsom leilighet på Nøstet, i andre etasje. Første etasje huset noen snuskete «massasjedamer» og i tredje bodde en eldre alkoholiker. Lekkasjene ble byttet ut med jevnlige forstyrrelser fra kvapsete, massasje-søkende menn midt på natten, besøk fra alkisen som trengte hjelp med noe klokken 5 om morgenen, samt rotter fra kaien som spiste pannekakene mine.

På denne tiden avtjente jeg siviltjeneste i en barnehage i nærheten av Birkelundstoppen, som egentlig var ganske greit arbeid. Mye av dagen gikk med til å se til at ungene var snille, ikke gikk med noe grusomt i bleien, gi dem mat og gå tur. Da siviltjenesten var over, hadde jeg et par strøjobber frem til sommeren ’02, og begynte så å jobbe som piercer/resepsjonist på Absolutt Tattoo & Piercing (heter nå Au! T&P). Piercing var noe jeg drev på med på hobbybasis siden jeg var 15 år, først på meg selv, så venner og venners venner, så det å faktisk ha det som jobb var ganske artig. Arbeidstiden var behagelig, lokalet lå 2 minutter unna den tidligere nevnte leiligheten, og mye dødtid + bredbånd var en komfortabel kombinasjon.

~2004: Kameratene jeg bodde med, hadde etterhvert flyttet ut og blitt erstattet av et par knøler av ubeskrivelige proporsjoner. Han ene var helt latterlig, han brukte tannbørsten og barberhøvelen min, mumlet, la brukte og våte håndklær blandt de rene, og fylte frysen med brød som aldri ble spist opp, selv om vi faktisk bodde et halvt minutt unna en dagligvarebutikk. Flyttet derfor til Møhlenpris med min kjæreste, hvor Vestbo hadde smelt sammen en liten blokk like ved Puddefjordsbroen.

Sarte lesere bør lukke øynene nå, men fy faen for en mengde menneskelig søppel som bor på Møhlenpris. Man har jo alltid narkisene fra Nygårdsparken, så brukte sprøytespisser og provisoriske hasjpiper som ligger og slenger er en selvfølge. Blokken var ment for ungdom mellom 20-35 år, samt et par kommunale leiligheter. Det var myglet melk og blod oppetter veggene i gangene, poser med søppel plassert foran boss-sjaktene, samt urin i heisen med jevne mellomrom. Vi bodde i andre etasje, og hadde mongoer boende i alle retninger rundt oss.

I første etasje, rett under oss: slesk selgertype i begynnelsen av 20-årene, glad i bass og fester. Beklaget seg med dårlig oppdragelse, «foreldrene mine har ikke lært meg å ta hensyn». Ble heldigvis kastet ut ganske kjapt. På den ene siden av selgertrynet: en gammel klassekamerat fra Bjørgvin. Også glad i bass og fester som varer til dagen derpå. Kastet ut.

Andre etasje, venstre side: tre jenter, glad i listepop, bass og høyt volum. Dempet volumet når man ringte på døren. Andre etasje, høyre side: normal person. Til høyre for den normale personen: et kobbel kvapsete emosatanister, glad i høyt volum på drittmusikken sin, samt høylytte samtaler like utenfor soveromsvinduet vårt, klokken midt på natten. Ofret kopiøse mengder Grandiosa i sataniske ritualer og bygget tårn av eskene, selvfølgelig UTENFOR søppelsjakten.

Tredje etasje, rett over oss: et par med forkjærlighet for Gåte og Evanesence, selvfølgelig på full guffe. Tilsynelatende også glad i å ommøblere stuen midt på natten. Derimot ikke glad i å åpne døren når man ringer på for å be dem ta seg en jævla bolla med volumet.

Fjerde etasje: en haug somalske familier med en halv million unger. Selvfølgelig ikke den rolige typen som tilbringer dagen med å lese bøker, neida. Disse kjørte sykkel over en bråkete metallrampe som om livene deres stod på spill. Om og om og om igjen.

Sånn i tillegg til forbannet irriterende naboer, hadde hele blokken også jevnlig innbrudd i kjellerbodene (med unntak av et lite fåtall som tilhørte Mohammed/Ishmael/Mohammed/Mohammed i de kommunale leilighetene, ved en ren tilfeldighet), samt et superfancy nøkkelsystem som var så fancy at det tok opptil 5 minutter å låse opp døren.

Foruten å irritere meg over mennesker, brukte jeg fritiden til å spille airsoft og alt for mye World of Warcraft.

I Mai ’05 byttet jeg arbeidsplass fra Au! til Let’s Buzz! Tattoo & piercing. Først vis-á-vis Bystasjonen i et par måneder, og så ble studioet flyttet til Marken. Arbeidet jeg gjorde var mye det samme som tidligere. I tillegg til å ta piercinger satt jeg i skranken og snakket med den enorme mengden mennesker som hadde sett Miami ink og fortalte meg i detalj hva tatoveringen deres symboliserte. Jeg gav også priser basert på vage beskrivelser som «en normal, vanlig tatovering i sånn ca. vanlig medium størrelse», og husjet på narkiser og blødende lekegangstere. Jeg tok imot overkule fjortisgutter når de besvimte etter øyenbrynpiercingen og brukte halvtimer på å roe ned overnervøse fjortisberter.

~2006: Innså at 110kg kanskje var litt i overkant av idealvekten min, begynte å spise bedre. Tok av 25 kilo i løpet av et halvt år, og fikk samtidig opp øynene for proper matlaging.

~2007: Fikk mer og mer interesse for mat, og kombinert med en dalende interesse for å være resepsjonist resten av livet, kom jeg frem til at jeg ville jobbe som kokk.

~2008: Sendte ut jobbsøknader i begynnelsen av året, fikk svar fra tre restauranter. Prøvejobbet på to av dem, og ble tilbudt lærlingplass på én. Jobbet på Let’s Buzz! og lærte opp min etterfølger frem til Juli, og da begynte jeg på fire års læretid som kokk. Og, uten at jeg skal gå i inngående detalj, det var dessverre på en restaurant hvor maten ikke var særlig høyt prioritert. Gikk på Årstad VGS én dag i uken for å ta teorien. Og, la meg si det sånn, én dag i uken var mer enn nok. Makan til samling generøst proporsjonerte og estetisk vanskeligstilte medelever skal man lete lenge etter. Jeg gulpet i mitt stille sinn når vi hadde friminutt.

~2009: Prøvejobber på andre restauranter, ender opp på Spisestedet på Høyden og er strålende fornøyd med det.

Litt mer utfyllende info kommer smått om senn.

Reklamer